tirsdag, oktober 28, 2014

Bok: Morfar, Hitler og jeg

Begge bestefedrene mine var sjømenn, og då krigsutbrotet kom i 1940, sende skjebnen dei i ulike retninger. Bestefar Knut var tilfeldigvis i land då krigen kom, og måtte, muligens litt ufrivillig, bli verande på landjorda mens krigen raste i landet. Bestefar Laurits var like tilfeldigvis påmønstra då krigen braut ut, og blei, til dels ufrivillig, verande påmønstra til 1947. Kva bestefar Knut gjorde under krigen veit me ikkje heilt, for då han døydde, var tida framleis ikkje moden for å snakka om det. Men bestemor elska å fortelje historier om då dei var tvangsflytta frå Lista til Numedal, og han kom heim frå "blåbærtur" med fem blåbær nederst i spannet. Skogen bugna av bær, og han hadde vore borte i timesvis. "Tyskarane visste han holdt på med noko..", sa bestemor, og lot det skinne gjennom at ho hadde gått inn for IKKJE å vite kva han gjorde. Det var tryggare. Bestefar Laurits, som altså var krigsseglar, hadde særleg ei historie han pleide å fortelja. Han var styrmann, og han skulle med andre ord befinne seg på brua i skipet. Dei var 10 skip som seilte i konvoi. Berre to kom fram. "Før me drog ut, lova me kvarandre at om eit skip gjekk på ei mine, skulle dei andre ikkje stoppe, for det var for farleg. Det var betre at eitt skip kom fram, enn at ingen gjorde det, fordi me stoppa opp. Men eg kan framleis høyre skrika...Til slutt må du bare halde blikket rett framover, og ikkje sjå til høgre eller venstre. Du må overhøyre smella, og be om at det går fort om skipet ditt finn ei mine". Ein slektning av bestefar Knut, Jakob Østhassel Samuelsen, flykta frå Lista til Skottland i ein stjålen og omregistrert fiskebåt for å verve seg hos Kompani Linge, og døydde seinare under angrepet på Bari. Historiene om desse tre mennene, og historia om bestemor som ikkje ville vite, dei er alle historier eg har bore med meg store delar av livet, og som eg på eit eller anna plan oppfatter som ein del av historia om meg, sjølv om dei fann stad før mine foreldre ein gong var tenkt på. Og fram til eg byrja lese i Ida Jacksons Morfar, Hitler og jeg, hadde eg eit ganske ureflektert forhold til kvifor det var slik at desse historiene eigentleg var så viktige for meg og min identitet, sjølv om eg er fødd så lenge etter krigen at eg har eit tilnærma mytologisk forhold til desse fem åra som bestemor mi meinte varte "lenger enn ei evigheit". 

I 2008 fann Ida Jackson ein wikipediaartikkel om bestefaren sin, Per Pedersen Tjøstland. Den artikkelen som nå har blitt både lang og omfattande, inneheldt då to setninger, og fortalde at han hadde vore redaktør for bladet Germaneren, medlemsbladet til Germanske SS Noreg. For Ida var dette eit sjokk. Dette var ein del av familiehistoria hennar som ho aldri hadde høyrt om. Dette var ein del av hennar tilblivelseshistorie som ingen nokon gong hadde delt med ho. Og enda verre: dette var historia om den bestefaren ho elska så høgt, og som ho trudde ho kjende så godt. 

Fram til dette punktet hadde Jackson sitt forhold til andre verdskrigen i Noreg vore ei historie om heltar som kjempa for eit fritt Noreg, mot framand okkupasjon, mot nazismen og mot Hitler. Å innsjå at bestefaren hennar ikkje var ein del av denne heltehistoria, at han heilt frivillig hadde verva seg både som frontsoldat OG arbeidd med nazistisk propaganda etter å ha komen heim, "føltes som å melde seg ut av Norge" (s, 15). I sjokket har ho både behov for å skyva bestefarens engasjement under krigen heilt ut i fortrengingas evige jaktmarker OG finne forklaringa på korleis dette kunne ha seg. Ho fortel opent og ærleg om korleis ho voner at ho vil finne at bestefaren hennar er den snille nazisten, eller den stakkaren som blei lurt til å stå på feil side. Sannninga skal vise seg å vera brutalt annleis.

Som det skrivande mennesket Ida Jackson er, tek ho lesaren med på si eiga, og til dels familien si, mentale reise i etterkant av denne oppdaginga. Ho fortel historia til bestefaren sin, og gjer det gjennom å gå i dialog med han. Bestefaren lev ikkje lenger, men tekstane hans frå tida i Germaneren er framleis tilgjengelege. Ho starter bakfra, og finn at i krigens siste dager, på eit tidspunkt der nazistar elles i landet prøvar å kjøpe seg goodwill til seinare, køyrer Per Pedersen på på full guffe. Det er ikkje mogleg å vri seg unna at han er ideologisk overbevist nasjonalsosialistist. Og i tekstane han skreiv finn ho også bevis for noko enda verre: han har teke del i folkemord. Og stolt skrytt av det.

Dette er ei modig bok. Ida Jackson tek oss ikkje bare med på ei reise inn i morfarens univers, men og inn i hennar eige. For ho kan ikkje fortella hans historie utan å fortelja si. Ho finn att drivkreftene og triggerpunkta til morfaren i seg sjølv, både i ønsket om å endre verda NÅ, i lengta etter at noko stort skal skje (helst i går), i ein kroppsleg religiøsitet - og i frimurerkonspirasjonar.

Ho slost med morfaren sin - og skil veldig klart mellom den mannen ho kjende og den mannen han var under krigen. Det blir ikkje minst tydeleg i det ho vel å bruka ulike namn på han: Per Pedersen er den ideologiske nazisten som var frontkjempar, og som deltok i folkemord. Per Tjøstland er den gode morfaren. Dette skiljet er viktig for henne i starten av boka, og det gir dessutan meining, fordi morfaren tok Tjøstlandsnamnet då han gifta seg. I store delar av historia ho fortel heiter han Pedersen. (Etterkvart som Ida Jackson forsoner seg med bestefarens fortid og tankegods gløymer ho at morfar og Pedersen ikkje skal vere same person, og det er effektivt som juling, for det gjer at forsoninga mellom barnebarnet og morfarens fortid blir tydeleg.)

Det er vanskeleg å sjangerbestemma denne boka, for ho er ein slags innanifrå-biografi samstundes som ho er litt memoar, litt essay og litt tekstanalyse. Dette er ingen nøytral faktabok, men det gir ho seg heller ikkje ut for å vera. Men drivande god, det er ho.

I byrjinga av boka går ho analytisk til verks, og ser på reaksjonsmønstre hjå familiemedlemmer til dei "som var på feil side". Ho viser til forsking som fortel om korleis familiane held på historier om korleis deira familiemedlem var unnataket, eller korleis deira familie gjorde gode ting også. Det handlar ofte om at det ikkje er mogleg å sameine dei to ulike røyndene: den bestefaren som ein opplev som verdas snillaste, kan ikkje samstundes ha vore med på folkemord. For folkemord, det er det jo bare onde folk som gjer, og dei som er onde er jo aldri snille?!

Heilt i starten av boka kom formuleringa som røska såpass i meg at eg måtte bruka litt tid på å fordøya innhaldet - og min eigen identitet. Jackson forklarer kvifor så mange etterkomarar etter nazistar oppgir å vere etterkomarar etter den eine "snille nazisten", og meiner det handlar om å beskytta familien -og identiteten sin. I samband med dette skriv ho "det er ikke mulig å forholde seg nøytralt til krigsforbryteropphavet når alle rundt deg opererer med implisitt arvedyd." (s 26). Eg har alltid vore sikker på at eg ikkje hadde kunne gått i mine forfedre sine sko, men eg måtte innsjå at ho dessverre har ein del rett i den påstanden. Når historier som dei om mine bestefedre lev vidare, og når eg etter all sannsynlegdom vil bera dei med til mine born, er ikkje det også i håp om at noko av dei heltemodige sidene ved eit mirakel skulle vere genetiske om eg eller mine etterkomarar skulle hamne i ei gigantisk krise? Og om svaret på det er ja, betyr det også at det ligg ei implisitt arvesynd i å ha forfedre på andre sida? 

Sjølv har eg aldri tenkt tanken på at opphavets dårlege val skal bety noko for etterkomarane sine høve til å velge rett. Merk dykk formuleringa her: at å stå på fienden si side er eit val. Ikkje ideologi, men val. For brått slo det meg at eg har bortforklart kvart eit einaste tilfelle av "overløperhistorikk" blant vanlege folk eg har høyrt om med ein avart av fornekting. At nokon skulle frivillig bli nazistar -og ønske seg det- er så fjernt frå hovudet mitt at dei heilt openbart må ha blitt lurt/vore unge, dumme og naive/gjort ein feil/stryk det som ikkje høver. Dimed har etterkomarane også vore "kjøpt fri" i det vedkommande har teke til fornuft. Og det har dei jo, alle som ein. Sjølv om fornuften kanskje først kom rekande på ei fjøl i etterkant av eit hardt krigsoppgjer.

Når alt kjem til alt: sanninga er at like lite som min kjære, kjære krigsseglarbestefar gjer meg til ein helt, gjer Ida Jacksons kjære, kjære nazistmorfar ho til ein skurk. Me arver ein del frå opphavet vårt (ho fekk skrivegleda og den sterke politiske virketrongen, eg fekk hårtjukkelsen og dei vingekledde røtene), men me blir aldri opphavet vårt, korkje på godt eller vondt.

Krigen lev vidare i historiene våre, og det vil den gjere også for våre etterkomarar. Men den krigen som lev i oss er aldri ei nøytral forteljing. Den svart-kvitt-heltedyrkinga, med klare skurkebilete i bakgrunnen, som me får fram i samfunnsfagen og syttendemaitalar, det er ei forteljing fortald av vinnarane. Og fordi den forteljinga blir fortald med karikerte figurar, har me ikkje sjans til å forstå korleis nokon kan stå på "skurkesida". Morfar, Hitler og jeg er eit godt bidrag til å tilføra biletet meir fargar.

Kan medføra mellombels identitetskrise. Men det har me jammen godt av, nokon og ein kvar. 

Første delen av boka kan du forøvrig lesa hos Aschehoug. Høyr Ida og mor hennar synga songane dei vaks opp med hos Brenner og bøkene

(For ordens skuld: Aschehoug sende meg eit leseeksemplar av denne boka.)

1 kommentar:

Anonym sa...

Kjære Signhild! Tusen takk for nydelig lesning! Nå ble jeg veldig glad!