Årets sensommerlåt

Det er ingen sanger som gjer meg så glad for tida som denne:



David Urwitz originalversjon er ikkje så verst, men legg på litt meir tydelig tromme og Helenes fantastiske stemme, og ein bra sang blir fantastisk.

Eg kjenner det rykker i dansefoten og rister i stemmebånda av denne sangen. GLEDE!

Den døde bygda

Garna ligger i en stor haug på kaikanten. Tauene ligger ferdig oppkveila på brygga. En støvel ligger henslengt i skjulet. Vinden river i klessnorene. Det eneste som mangler, er folkene.

«Tenk, her ble noen født. Her fødte kvinnene sine barn. Her døde noen. Her vokste barn opp. Her levde de sine liv. Og nå er her ingenting».

Den eneste som nå holder hus i Kangeq er vinden. Den lille bygda en times seilas utenfor Nuuk ligger værhardt til på innsiden av en holme, og fra bygda ble forlatt i 1972, har den vært overlatt til naturen og tidens tann.

Jeg har sett fraflytta bosettinger før, det er ikke det. I den norske fjellheimen, i de nord-svenske skoger, langs balkanske landeveier – you name it. Men Kangeq gjør likevel sterkt inntrykk. Kanskje er det følelsen av at folkene forlot i hast, kanskje er det fordi alt ser så moderne ut. Med unntak av litt flassete maling (og, når man kommer nærmere, mangel på golv og andre nødvendigheter innendørs) kunne bygda ha vært en hvilken som helst liten norsk kystbygd anno 2010. Broa over sundet, den som binder bygda sammen, er av nyere dato. Et filmteam brukte nylig bygda som kulisse, og har derfor malt opp en del husvegger og satt inn ny dør her og der, noe som unektelig forsterker inntrykket av at man er i et bygdelag der befolkningen bare har gått opp i røyk.

For Kangeqs del var det næringsgrunnlaget som ble borte. Bygda kom til fordi torskebestanden var blitt stor. Grønlenderne gjorde som de alltid har gjort: de fulgte etter maten. Men overfiske og andre beklagelige omstendigheter gjorde at havet var tomt. Innbyggerne satte seg i båtene og seilte inn til Nuuk eller til andre steder de kunne få arbeid.

Og nå er det vi som er her. Turistene. Vi som vandrer i det som var deres domene en gang. Jeg er ikke helt sikker på om jeg føler meg komfortabel med det.

Eg skal byrje eit nytt og betre liv! (....trur eg..)

Eg lova einkvan for ei tid tilbake at eg skulle trappe litt ned på reiseaktiviteten min den hausten som kjem. Eg hadde nemleg eit særs hektisk semester denne våren, men full jobb og all avspasering brukt på reising for andre ting. Eg trur nok omgivnadene klaga meir enn eg gjorde.

Men med masterskrivingsspøkelset hengande over meg, slapp orda "eg skal trappe ned" ut gjennom leppene mine. Og eg trur kanskje eg til og med meinte det!

Sit og blar i kalenderen min nå, og det er påfallande mange helger der det ikkje står noko. Eg har 3 sikkert-booka-helger (derav 2 utanlands), 1 kanskje-booka utanlands og to kanskje-booka innenlands.

Men så har det skjedd noko anna merkeleg: det har byrja snike seg inn særs interessante foredrag, debattar og slikt som eg faktisk har planar om å få med meg. Sjekk ut haustprogrammet på Chateau Neuf her - og kryss inn i kalenderen din du og!

Nå er det visst så at ein alltid skal trappe ned gradvis. Og denne veka er det som kjent semesterstart ved UiO. Men eg har ikkje inntatt eseLsalen ennå. Eg kom til Oslo med nattoget i dag morges, og etter ein kort dag (som i all hovudsak bestod av apotekvareleiting - korleis kan det ha seg at farmasøytar ikkje veit kva eit sterilt skiftesett er?!), bar det mot Gardermoen igjen.

Så derfor sit eg nå i København og prøver å innbille meg at eg er trøytt nok til at eg klarer å (a) legge meg snart og (b) komme meg opp igjen klokka 6. Skal vere på Kastrup til 7, for denne veka skal tilbringes på Grønland. Gler meg! Eksotiske Norden!

Full krig...

Jonas Gahr Støre rakk knapt å sjå inn i kameraet og melde med eit stort smil om munnen at han hadde von om at det skulle bli fred i Midtausten, så bryt det ut borgarkrig. Mellom Israelsvenene i Lyngdal. Kanskje Støre må megle litt i Kubyen/"Gjøkungebyen"også?