Garna ligger i en stor haug på kaikanten. Tauene ligger ferdig oppkveila på brygga. En støvel ligger henslengt i skjulet. Vinden river i klessnorene. Det eneste som mangler, er folkene.
«Tenk, her ble noen født. Her fødte kvinnene sine barn. Her døde noen. Her vokste barn opp. Her levde de sine liv. Og nå er her ingenting».
Den eneste som nå holder hus i Kangeq er vinden. Den lille bygda en times seilas utenfor Nuuk ligger værhardt til på innsiden av en holme, og fra bygda ble forlatt i 1972, har den vært overlatt til naturen og tidens tann.
Jeg har sett fraflytta bosettinger før, det er ikke det. I den norske fjellheimen, i de nord-svenske skoger, langs balkanske landeveier – you name it. Men Kangeq gjør likevel sterkt inntrykk. Kanskje er det følelsen av at folkene forlot i hast, kanskje er det fordi alt ser så moderne ut. Med unntak av litt flassete maling (og, når man kommer nærmere, mangel på golv og andre nødvendigheter innendørs) kunne bygda ha vært en hvilken som helst liten norsk kystbygd anno 2010. Broa over sundet, den som binder bygda sammen, er av nyere dato. Et filmteam brukte nylig bygda som kulisse, og har derfor malt opp en del husvegger og satt inn ny dør her og der, noe som unektelig forsterker inntrykket av at man er i et bygdelag der befolkningen bare har gått opp i røyk.
For Kangeqs del var det næringsgrunnlaget som ble borte. Bygda kom til fordi torskebestanden var blitt stor. Grønlenderne gjorde som de alltid har gjort: de fulgte etter maten. Men overfiske og andre beklagelige omstendigheter gjorde at havet var tomt. Innbyggerne satte seg i båtene og seilte inn til Nuuk eller til andre steder de kunne få arbeid.
Og nå er det vi som er her. Turistene. Vi som vandrer i det som var deres domene en gang. Jeg er ikke helt sikker på om jeg føler meg komfortabel med det.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar