Det kom eg tilfeldigvis på i dag, mens elevane mine hadde sin aller siste heildagsprøve i norsk på ungdomstrinnet. Kanskje kan me seia eg kom på det i grevens tid - i morgon ville det jo ha vore for seint.. Og som eit slags bevis på at eg har løyst oppgåve A2 på sidemålseksamenssettet frå 2014, fant eg ut eg fekk lima inn teksten her. Del A i dette settet handlar om songen Sommerfuggel i vinterland av Halvdan Sivertsen, der elevane sine lesedugleiker blir sett på prøve ved hjelp av første strofa og refrenget. Oppgåveformuleringa er denne: "Fortell historien i sangutdraget ut fra morens, barnets eller fortellerens synsvinkel, og dikt eventuelt videre. Du skal bruke både tankereferat, skildring og replikker i teksten din". Så får det vera opp til andre å vurdera om eg har klart å svara på bestillinga. Men gildt var det nå, i alle fall.
Sommerfugl i vinterland
Nordavinden brølte inn fra storhavet og gjorde det vanskelig å gå oppreist gjennom snøslapset på bakken. Vinden overdøvde alle andre lyder. Byen var grå, og den føltes stor og forlatt. Gatene var folketomme, for folk flest har vett til å holde seg innendørs på slike dager.Jeg ble gående bak dem opp Storgata, den lille jenta og mora. Jeg vet ikke hva det var med barnet som stjal oppmerksomheten min, og som gjorde at jeg ikke lenger brukte alle kreftene på å holde øynene i bakken og skallen som et skjold mot vinden. Kanskje var det hvordan hun tilsynelatende danset seg gjennom gatene. Kanskje var det klærne – alt for tynne for den kalde årstida, fargerike mot vintermørket. Kanskje var det det store, lykkelige smilet jeg fikk se i glimt hver gang hun snudde seg mot mora, et slikt smil som får snøen til å smelte. Jentas mor slepte på en tung, svart lærkoffert. Hun hadde gitt opp å bære den et sted midtveis i gågata. Kofferten satte lange, dype spor etter dem i slapset, og vannet hadde garantert gjort alt som lå nederst i kofferten bløtt. Jeg håpet det ikke var der bildene hennes lå.Det gikk sakte framover, og snart hadde jeg tatt dem igjen. Da jeg kom opp ved siden av dem, så mora på meg med et skremt blikk, for det var først nå hun ble vár meg. Hun trakk kofferten enda nærmere kroppen. Jenta må ha sett bevegelsen, for de dansende skrittene tok slutt. Hun sprang inntil mora, som om hun ville gjemme seg under frakken hennes.Jeg gikk ettertenksom forbi dem. Jeg snudde meg etter en meter eller to. «Trenger du hjelp?», spurte jeg så vennlig jeg kunne. Mora stivnet i bevegelsene, stoppet helt opp. Hun så tilbake på meg med et ansikt som fortalte at hun ikke hadde forstått. Hun vurderte om jeg var til å stole på, om jeg var venn eller fiende. «May I help you?», prøvde jeg nå, og viste med høyrehånda at jeg var klar til å løfte. Mora svarte ikke, men trakk både jenta og kofferten enda noen millimeter til seg. Jeg tok det som et nei, og fortsatte å gå. Jeg gikk fort mot vinden, så mora skulle slippe å bruke krefter på frykten.Jeg låste meg inn hjemme. Det var noe med disse to som bare ikke ville slippe taket i meg. Jeg gikk bort til vinduet som vendte mot Storgata, og kikket ut. Ble stående og spionere på den sakte ferden deres mot nord. De var alene igjen i gata. Mora kikka seg stadig over skuldra for å forsikre seg om at det virkelig var slik. Avstanden mellom kroppen og kofferten økte. Jenta begynte å danse seg framover gatene igjen, som om nordavinden ikke var der. Hun danset som hun brakte med seg varme, tropiske vinder. Hun danset som sommerfugler, hun var tusen sommerfugler på en gang. Levende, varm, fargerik. Sommeren kom til vinterlandet den dagen. «Jeg håper du slipper å fryse her nord, vesle sommerfugl», tenkte jeg, mens jeg studerte de tynne klærne henne. «Jeg håper vi klarer å ta deg godt imot, vesle sommerfugl». Jeg fulgte dem med blikket helt til de dansende og slepende forsvant ut av synsfeltet mitt. «Måtte din mor bli fri fra utryggheten, vesle sommerfugl! Måtte du gi oss farger, latter og lys, vesle sommerfugl!», hvisket jeg, med nesa mot den iskalde vindusruta. Ånden min gav hvite roser på ruta. Vinden tiltok i styrke der ute i vinterlandet. Jeg hutra. Men i hjertet mitt hadde sommeren allerede begynt å spire frem.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar