Viser innlegg med etiketten Arnfinn Nordbø. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Arnfinn Nordbø. Vis alle innlegg

tirsdag, mai 26, 2009

Bok: Betre død enn homofil?

Eg gjekk tilfeldigvis av på Olaf Ryes plass i går, og gjekk tilfeldigvis innom ARK, fordi eg tenkte at NÅ skulle eg kjøpe boka - eg hadde nemlig tenkt at ho skulle anskaffes allereie då ho kom, men eg kom aldri så langt. Då møtet eg var på var omme, skulle eg bare "bla litt" i boka. På trikken heim skulle eg bare bla litt til. Og så skulle eg jo legge meg tidlig, fordi eg var så trøytt. På eit merkeleg vis enda det med at eg sovna fullt påkledd med vinduet på vidt gap, taklyset på og boka utlest ved siden av meg.




Tittel: Betre død enn homofil? Å vere kristen og homo (2009)

Forfatter: Arnfinn Nordbø

I et nøtteskall: I første del av boka fortel Arnfinn Nordbø om sin oppvekst i bedehusmiljøet i Rogaland, og om prosessen han gjekk gjennom før og etter at han stod fram som homofil for familie og venner - og etter at stod fram i media og fortalde om korleis han var blitt møtt av miljøet. I den andre delen ser han på den teologiske grunngivinga for kvifor homofili er synd, og plasserer bibelstadane i sin rette kontekst, heile vegen med spørsmålet: når vi har "avvikla" dei påboda som omkranser desse fordi vi t.d. meiner det er heilt greitt at kvinner skal få lov til å snakke i forsamlinger - kvifor skal då nett desse utsegnene ha verdi? Han presiserer at han ikkje er teolog, men han har granska dei teologiske tekstene nøye, og ser mellom anna på feilomsetjinger i vår bibel.

Favorittutdrag:
"Kvifor er trommer og rock synd, eller i det minste ikkje rett? Kvifor var trekkspel synd før? Og fele? Bassgitar? Kvifor skulle ein helst bare spele fingerspel på gitaren og ikkje slå på strengene, som eg hørte frå ein predikant i Misjonssambandet? Kortspel?
Eg trur alt dette heng saman med ei frykt for alt som er nytt. Det handlar om frykt for noko dei kjenner frå "denne verda", dvs den syndige verda, frå folk som ikkje vanlegvis går på bedehuset og i kyrkja."

"I 10 år ba eg fånyttes. Kjenslene mine for guter forsvann ikkje, dei blei berre sterkare og sterkare dess eldre eg blei. Eg var sikker på at Gud ikkje ønskte eg skulle leve ut kjærleiken min til ein annan gut. Men kvifor svarte han meg aldri? [...]
Etter mange år gjekk det opp for meg at Gud kanskje alltid hadde svara meg. Han ville eg skulle vere som eg var. Han hadde svara meg gjennom desse 10 åra, berre annleis enn eg ønskte og trudde han skulle svare. Eg ville jo han skulle gjere meg heterofil! Men han ville eg skulle vere den eg var - den han hadde skapt meg til å vere"


Tanker i ettertid: Arnfinn si bok er full av kjærleik. Kjærleik til kjærasten sin. Kjærleik til familien sin. Kjærleik til miljøet der han vaks opp. Kjærleik til verda og kjærleik til Gud. Og det er ei sterk soge frå ein sterk gut som ikkje lenger kunne leve på ei løgn. Ei sterk soge om ein gut som etter ein lang kamp med seg sjølv og sine omgivnader fekk fred med seg sjølv og med Gud.

Anbefales: I høgste grad! Til alle som er litt interessert i religion og seksualitet. Til alle som lurer på korleis konservative kristne miljø er på innsida. Og til alle som måtte ha interesse av teologi og korleis Bibelen brukes til legitimering. Men åtvaring: delar av boka, særleg i del 1, krev noko å tørke tårer med. Og ikkje først og framst fordi det er trist, men fordi Arnfinn skriv så levande og så kjærleiksfullt om sine omgivnader.

Terningkast: 6.
5 fordi boka er veldig bra, og eit ekstrapoeng fordi Arnfinn er TØFF.

Og Arnfinn: eg er superstolt av deg!


----
Wrap it up with Love. Noa. Blue Touches Blue. 2000.

fredag, januar 23, 2009

Hurra for Arnfinn!


Som eg har skrive her ein gong tidlegare også, er det få ting som har provosert meg meir nokon gong enn å lese tekstmeldingene Arnfinn Nordbø fekk frå venner og familie då han stod fram og fortalde kven han var. Å lese meldinger som seier at han for dei ikkje lenger finst, var for meg mykje verre enn påstandene om at han i det hinsidige ville råtne i helvete. Når folk som stod han nær plutseleg stengte han ute av livet sitt, lot som om han ikkje lenger fanst. Fordi han hadde gjort det utilgjevelege å ikkje lenger fornekte at han var homofil.

Og det er få ting som har gitt meg større glede enn å åpne Fevennen si heimeside og sjå at dei hadde brukt masse spalteplass på å ta debatten om korvidt handlinger som dei Arnfinn har blitt utsett for, kunne funne stad på Sørlandet (svaret er åpenbart ja) - og ikkje minst: er dette ei handling vi kan tolerere (svaret burde vore like åpenbart nei).

Ei kåring eg aldri har brydd meg om, er Gaysirs kåring av Homotoppen. Fram til i år. Arnfinn på førsteplass - særdeles fortent. Han er og blir ein helt...

(Eg bit meg forøvrig merke i at det ikkje er anna enn menn på denne toppen - som sånn eigentleg burde vore overflødig. Men sidan dei i tillegg har plassert Ole Henrik på lista, kjenner eg det er heilt greitt. :)

mandag, november 17, 2008

Størst av alt

....er kjærligheten. HURRA HURRA HURRA for dei som tør å leve som seg sjølv, trass klare motforestillinger. Arnfinn - eg er superstolt av deg!

Advarsel: filmen kan fort føre til tåredrypping...