Eg kom i skade for å begynne eit oppryddingsforsøk på dropboxen min. I ei mappe merka med "kan kanskje brukast til noko", fann eg denne historia, som eg sikkert hadde tenkt at eg kunne bruke til ei novelle eller noko, om ungdomstidas forfattarkall skulle slå til igjen. Eg syntes teksten var nokså morsom, og sidan eg ikkje trur forfattarkallet kjem til å vende tilbake, får eg nesten nytte høvet til å spreie det her i staden.
Jeg kjente kallet allerede på kinoen. Det var rart, for jeg var tørst. Men jeg visste at i en motsetningsfylt kropp som min, var det helt reelt. Jeg måtte tisse.Vi gikk av banen, og ingen av oss ville gå hvert til vårt. Vi ville begge gå litt, sånn helt uten mål og mening. Vi hoppa av på Ullevål. Tilfeldighetene fulgte oss opp Bergslia (sikkert fordi han skulle ned, jeg skulle opp, og da virka det mest logisk å gå rett fram). Da vi kom til krysset under Berg stasjon, bestemte jeg meg for at vi skulle ta vegen ned til nordnorsken. Erfaringsmessig står dørene der ganske ofte åpne, og kanskje jeg var heldig?
Men nei, der var det stengt. Trappene fulgte oss ned mot rundkjøringa før Ullevål. Der var det kratt. Og plutselig: hvorfor ikke benytte sjansen? Oslos mange skogsholt har jo flere funksjoner, men det å være en tilfeldig tissestasjon for sånne som meg, måtte være et av dem, spesielt på en dag som denne, da regnet hadde gjort sitt til at det allerede var vått i skogsbunnen.Innover i holtet, under kvister, i ly av bjørk, fant jeg mitt lille natteparadis. Jeg gjorde som jeg hadde lært på speideren: finn en bakke, sitt sånn at du tisser nedover. Hold på buksa, pass på at du ikke tisser på skoa. Slipp deg løs.
Sjelden har det å tisse vært nærmere paradis. Og at det var minst en liter som måtte ut, det er jeg sikker på. En liter væske gir deg god til å filosofere. En liter væske kan ikke komme ut i ett. En liter væske tar tid. Tid til å tenke, tid til å kjenne etter. Hva er det som stikker så bak der? Og den sakte erkjennelsen av at du har satt deg i et brenneslekratt.
.jpg)