Det naudsynte pushet.

NRK melde for nokre timar sidan at tidlegare stortingsrepresentant Alf-Ivar Samuelsen døydde i ei traktorulykke heime i Lofoten tidlegare i dag. Slike triste nyhende er nettopp det, triste. Men i tillegg til å kjenne på det triste, kjenner eg takksemd. Det var ikkje Alf-Ivar si skuld at eg blei politisk aktiv, men han medvirka sterkt til at eg blei verande i Senterpartiet. Ikkje fordi me hadde så mykje med kvarandre å gjere, men fordi han på akkurat rette tidspunkt såg meg.

Då eg som ung og uerfaren møtte på Senterpartiet sitt landsmøte for første gong, heldt eg eit innlegg som på alle vis har fortent å gå inn i gløymeboka. Eg aner ikkje kva hovudbodskapen var, men eg veit eg stotra og rota fælt der oppe. Eg hadde ganske mykje organisasjonserfaring, og hadde halde landsmøteinnlegg også før, men korkje den lille landsmøtesalen til Målungdommen (rundt 30) eller Senterungdommens større rom (rundt 100) kan jamnførast med 150 + presse på partilandsmøtet. Eg var vettskremt, og hadde mest lyst til å springe dei 4,5 kilometrane heim til pappa og gøyma meg under dyna på jenterommet eg hadde flytta ut av. Men eg stod der nå, i blitzlyset, og heldt mine tilmålte 2 minutter om forsvarspolitikk - som attpåtil var oppført i feil debatt. Partileiinga rett nedanfor talerstolen dempa ikkje nervøsiteten. Det berømte djupe hôlet i golvet var sårt etterlengta, men dukka ikkje opp.

Å karra seg opp på talerstolen etter eksstatsråder kjennes som å hoppa etter Wirkola. I ein sal der tilsynelatande "alle" var Stortingsrepresentantar eller fylkesråd eller ordførarar eller politiske rådgjevarar eller fylkestrafikktryggjingsutvalsleiarar, kjendes bodskapen min irrelevant og plassen min liten. Å vera siste talar før partileiaren, gjorde ikkje kneskjelven mindre. Delegasjonen min var hyggelege og meinte eg hadde gjort det greitt. Sjølv var eg overtydd om at dei "sa det for å trøste meg", som Prøysen ville sagt.

Nokre minutt etter at eg var på plass i landsmøtemiddagssalen, la ei brei hand seg på skuldra mi. Alf-Ivar hadde lagt merke til namnet mitt på delegasjonslista, og då eg gjekk på talerstolen, hadde det blitt fleipa på Nordlandsbenken om at eg jammen ikkje var så ulik han av utsjånad heller heller. "Så æ tenkte at æ kanskje va far din! Ka mor di heitte?!", sa han spøkefullt. Eg kunne avkrefte at han kunne mistenkast for å ha medvirka til min eksistens. Samuelsengena mine er riktignok i overkant sterke og i høgste grad frå farssida, men dei kjem frå ein annan kant av landet. "Men eg var jo så stolt der eg sat!", fortalde han, framleis leande, "For ikkje bare hadde eg fått ei datter eg ikkje visste om frå før, men jammen kunne ho uttrykke seg godt, ho hadde gode meiningar - og kunne sjå omstruktureringa i Forsvaret frå ein heilt ny vinkel!". 

Når delegasjonen din seier du gjer ein god jobb, kan du, som flink og evig sjølvkritisk pike, alltids bortforklara det med at det er deira jobb. Når ukjende folk, som attpåtil er nominert til sikker plass på Stortinget (i den grad noko slikt finst) seier det same med sterk innleving, må ein tru dei. Og nettopp fordi rosen kjem frå nokon som har eller har hatt nokre av alle desse merkelege titlane politikar får fordi dei er så flinke, er det ein ros som gjer noko med ein. 

"Slektskapen" mellom oss forblei ein spøk i åra han var stortingsrepresentant, og han lot meg forstå meir enn ein gong at eg bare måtte sjå forbi titlane til dei rundt meg og erfaringa deira. "Det du har på hjartet, er viktigare enn kva posisjon du har!".

I erfaringas vaner er det lett å gløyma at ein har starta ein stad. Det er lett å gløyma at ein ein gong sjølv var den usikre som ikkje heilt visste korleis orda på papiret skulle strauma ut frå munnen samstundes som hjartet skulle slå og ein gjerne ville sjå ut som om ein takla det heile veldig godt. Eg har ofte tenkt at eg skal "ta ein Alf-Ivar" i møte med ferske i organisasjonen. At det å seia "hei, dette var bra!" til ferskingar som gjer det godt, men kanskje ikkje sjølv ser det, er ein måte å bidra til at knea skjelv litt mindre neste gong. Og at det BLIR ein neste gong.

Eg lyser fred over Alf-Ivar sitt minne, og lovar å gjere mitt for å sjå dei ferske. Dog utan å påberope meg foreldreskap.

Signhild leiker important

Eg har nå debutert i FN-samanheng. Innlegget mitt fann stad på ein av Norden sine side events her i Rio, og temaet var likestilling. Som ein kommentar til paneldebatten mellom Tarja Hallonen, Færøyanes miljøvernminister og ei tøff svensk dame eg aldri heilt fekk med meg kven var (ho var stand-in for Lena Ek, som til liks med Bård Vegar Solhjell og Gro Harlem Bruntland måtte skippe den planlagte paneldeltakinga og kaste seg ut i Rios trafikkork etter at Brasil hadde sendt ut det endelege framlegget til tekst på sluttdokumentet same morgon). For morroskyld og galskap: her er manuset mitt, sånn i fall nokon føler ein trong til å lese det. :)

My name is Signhild Stave Samuelsen, and I am the vise chair person of the Nordic Children and Youth Committee, NORDBUK. NORDBUK is the Nordic Council of Ministers’ advisory and co-ordinating organ for Nordic and international co-operation on issues affecting the young. Since we are a co-operating organ, officials from all the Nordic countries and self-governing areas meet youth representatives from the national youth councils. The main reason why this structure is chosen, is a belief that participation is a core value in developing a better, common future.

When the report Our common future was launched 20 years ago, it pointed out that a sustainable future meant economic development, social justice and environmental maintanance – all important parts of a"development that meets the needs of the present without compromising the ability of future generations to meet their own needs."

In all the five Nordic countries, an important political aim is combining these factors. Economic development is a goal, but an important tool to help us reaching it, is a welfare system that provides a somewhat equal distribution of social goods. Equality on the basis of gender, and regardless of religious, ethnical, social and economic positions, is important for reaching the goal.

Our democracies are often regarded as open prosesses. In order for our democracy to be open, we need to remove the obstacles that hinder groups of people from participation. For the NORDBUK, the question of equality thus also include age.

The Nordic model includes the belief that the work for inclusion starts on a early age. Our five countries all score high on the indexes of young people's democratic attitudes. This is not only because democracy and participation are important values in our school systems, but also because the voices of the youth are given the floor in the societies in general. The civil societies are strong in all countries, and the works of NGOs are highly appreciated. Their work is important in the struggle towards sustainability. They provide a platform where children and youth may form their own spare time activities, and where their opinion matters. By providing a platform for participation, they provide help in keeping our democracies alive – and they contribute to renewing them, over and over.

Many of the youth organizations from the Nordic countries that are present here, are for instance meeting this summit with a demand for an ombudsman for future generations, others with requests of a new and binding environmental agreement. Regardless of how one find these suggestions, the negotiations are definitely filled with more engagement and with new perspectives on our common future because of them!

The Nordic countries are not perfect, and we have challenges in our path towards a sustainable future. Since the main focus of the discussion of this side event has been gender equality, I would like to share an example for an obcious challenge. In 2011, the Norwegain Social Research launched an analysis based on a nordic youth survey financed by NORDBUK. Among the interesting findings in the survey, was the fact that approximately 50% of all Nordic boys believe that men are better leaders than women – despite the fact that the young men in the survey were born long after Vigdis Finnbogadottir became the worlds first female president and Gro Harlem Bruntland's milestone of «woman government»...

With a model that is aiming to find a social justice for the members of state, and that values the work of the civil society, the Nordic countries have found a way that we believe is sustainable, especially because it asks for all members' equal participation. From our side, NORDBUK are one of the biggest providers of financial support for pan-Nordic youth organizations. And we are doing so because it is a way of empowering our societys biggest fund: the future.

Namnemysteriet løyst

Det nærmer seg påske. Dette innlegget kunne vore eit svar på påskenøtter. Det er det ikkje. Derimot snakker vi eit tilfelle av rett kopling i hjernen på riktig tidspunkt.

I fjor ein gong skreiv eg ein post om korleis etternamnet på litauiske kvinner avslører sivilstanden deira. Då spurde Lene om eg visste noko om kva som skjedde om kvinnene blei skilde, eller for den del når dei blei enker.  Det ante eg ikkje, og eg gløymte å sjekke det opp då eg var i Litauen sist. 

I helga var eg ordstyrar på det ekstraordinære årsmøtet til International Student Union of Norway. Ein av fordelane med å vere ordstyarar er at ein får namneliste. På den stod også etternamna til somme av delegatane. Eg oppdaga at etternamnet til eine delegaten måtte vere litauisk. Særs forfjamsa over spørsmålet mitt kunne nemnde delegat stadfeste at både ho og namnet hadde opphav i dette fagre landet på andre sida av Østersjøen. 

Kva det var som gjorde at eg byrja tenke på akkurat det aner eg ikkje, men eg kom brått på spørsmålet til Lene, og eg fann ut at eg nå hadde sjanse til førstehandskunnskap. Medan førre namnebloggpost var tufta på deduktiv metode, har eg denne gonga tatt føre meg ei kvalitativ undersøking med særs lite utval. Så derfor : i spalta "Signhild leiker namnegranskar" er det ei stor glede å komme med enda fleire funfacts om litauiske kvinneetternamn:

• litauiske enker held på sin manns etternamn også etter hans død
• skilde kvinner vel sjølv om dei vil halde på eksmannens eller om dei vil ta tilbake pikenamnet.
• det er ikke lenger uvanleg at gifte kvinner held på sitt pikenamn (og med det altså ugift form)
• giftemål med utanlandske menn gjer at det ikkje lenger er mogleg å sjå kven som er gift og kven som eventuelt er avkom. Dersom mannens etternamns form tillet det, er det ikkje usannsynleg at kvinnene vil "konstruere" ein kvinneleg form av etternamnet, t.d. ved å legge til ein -e eller -a på slutten. Men då vil altså formen vere lik uansett om ein er gift eller ikkje.

Diskresjon er åpenbart ikkje min stil

Førre veke prøvde eg å opptre inkognito. Eg skulle til Kristiansand for å vere ordstyrer på årsmøtet til Vest-Agder Barne- og Ungdomsråd på vegne av LNU, og fordi eg opprinneleg hadde ein plan om at eg skulle gå frå toget, få i meg litt mat, gå på årsmøte og komme meg tilbake til hovudstaden og masteroppgåven fortare enn svint, hadde eg ein plan om at min visitt i k-town skulle vere så ubemerka som over hovudet mogleg. Planen slo ei lita sprekke då eg innsåg at eg enten måtte overnatte eller henge på togstasjonen til kl 2 på natta for å komme meg på nattoget. Då var det greit å ha ei lillesøster som har ein hybel med plass til storesøster.

Eg hadde lova mi fantastiske venninne K at eg skulle melde frå neste gong eg kom til Kristiansand, men sidan eg ikkje ante kva tid møtet var omme og eg altså skulle campe hos søster, braut eg løftet mitt. Eg hadde lyst til å skulle ha tid til å møte ho, og det hadde eg jo ikkje.

Det var litt daudtid mellom togets ankomst og årsmøtets start. Lillesøster skulle halde appell på datalagringsdemonstrasjonen, og vi blei samde om å møtes for å gå gjennom appell og få i oss litt mat før demoen. Ho var forsinka, så eg sprang ein tur innom Hobbyhimmelen mens eg venta. Eg hadde ikkje meir enn kome meg til Markens før tre kjende ansikt kjem mot meg. Ks søster, niese og mor. Det var sjølvsagt stas å møte dei (det er det alltid!), men eg innsåg at min inkognitoplan rauk. Så det song.

Godt var kanskje det, for Fædrelandsvennen hadde sjølvsagt sine speidarar på demonstrasjonen. Og eg hadde fått ganske mykje problem med å skulle påstå at eg (og den stygge sekken til einkvan som har flytta ut av kollektivet mitt) ikkje var til stades dersom nokon tilfeldigvis hadde surfa innom fvn.no sin nettsak frå demoen..

(Den stygge sekken, Hobbyhimmelenposen, lillebror, Marius og eg. Pluss litt av handa til intiativtakaren)

Note to self: å opptre inkognito funker ikkje. I alle fall ikkje i Kristiansand. Kjenner for mange der.. :)

Hmmm...

Eg har nå registrert utmeldinger til organisasjonen der eg jobber, og heilt automatisk sender eg epost til dei det gjeld med "det er nå registrert".

Og brått slo det meg at kvar einaste gong eg har meldt adresseendring (det er ikkje få!) til dei mange organisasjonane eg er medlem av (det er heller ikkje få!), har eg berre EI gong fått ei melding om at det er registrert. Til gjengjeld har den tilbakemeldinga, som forøvrig kom frå Ungdom mot Narkotika, brent seg fast i minnet i så stor grad at eg hugser at han som sendte ho heitte Magne, hadde eit -sen-etternavn og begynte på R.

Eg konkluderer med at det ikkje er ein vanleg ting å gjere. Men eg konkluderer også med at eg personleg i alle fall er veldig glad for å få informasjon om at slike ting er gjort.

Og det er då eg kjenner at eg treng tips. Er det information overload å gjere det, eller burde det vore ein sjølvfølge å få vite at adresser er endra og utmeldinger registrert? Kva meiner du?

Syng med den stemmen du har

Mamma er glad i å sitere Goethe. Han uttala nemlig ein gong noko tilsvarande "det er trygt å henge med folk som syng. Onde mennesker har ingen sang". Og det er mogleg det er litt derfor eg har så sans for organisasjonar med allsang.

I helga var eg av ulike grunner på landsmøtet til Norges Kristelige Studentforbund. Det var igrunnen ganske stas. Mykje bra folk der, for å seie det sånn. Og så song dei. Masse. Fredag kveld kom leiar Torbjørn gåande inn døra med ei svær bunke sangbøker. Bare for gøy. Og vi song. Og song. Og song. Noko song vi veldig bra, andre med mindre kunstnerisk verdi.

Heilt til nokon, med ein særdeles ironisk distanse, foreslo "navnet Jesus". Og resten av oss, med ein like ironisk distanse til Åge Samuelsen (og hans tilsvarande), song med. Til slutt firstemt. Og heilt fantastisk bra, om eg skal seie det sjølv. Det var liksom ikkje mogleg å toppe.

Til frukost laurdag kom det tørt frå dei som hadde lagt seg "det høyrdes ut som eit vekkelsesmøte der nede!".

Skal det vere, skal det vere, seier nå bare eg!