mandag, september 29, 2014

Bok: Den fortrolige av Hélène Grémillon

Eg oppdaga brått då eg logga meg inn på blogger-kontoen min nå at eg aldri publiserte denne bokmeldinga. Følgande skulle vore publisert 30.08.13 - og fordi boka var så fin, tenker eg at dette er ei bok det er verd å høyra om, så eg trykker "publiser" nå, godt og vel eit år etter at eg faktisk skreiv dette..

----
I vår ein gong fekk eg tilsendt  
Hélène Grémillon si bok "Den fortrolige". Eg las nokre sider, men lite tid til lesing gjorde at boka blei liggande nesten ulese. Det angra eg sterkt på då eg omsider kom til fortsettelsen og forstod kva eg hadde gått glipp av..

Forlagsredaktøren Camille er nysingel, gravid og har nettopp mista mor si. I bunka med kondolansebrev dukker det også opp eit mystisk brev frå ukjend avsendar, som skal komme til å sende henne brev kvar tirsdag i vekene som kjem. Han fortel historia om den unge kunstnarsjela Annie og den velståande Madame M. Desse to kvinnene finn kvarandre i mellomkrigstidas Frankrike, og eit sterkt vennskap veks fram mellom dei. Ein dag inngår dei ein pakt som skal komme til å endre liva deira - og liva til fleire av dei rundt seg.

Camille blir fascinert av skrivemåten til den ukjende avsendaren, og har lenge ein mistanke om at dette er eit romanutkast som blir levert til ho på denne måten for å vekke merksemda hennar. Men etterkvart som historia blir utvida i kvart nye brev, aner ho at det kanskje er noko anna brevskrivaren vil henne.

Pakta Annie og Madame M har inngått, er ei pakt mellom eit barn som ikkje forstår rekkevidden av det ho gjer, og ei litt eldre dame som forstår kva ho gjer, men som er så oppteken av kva ho får ut av det at ho vel å gjere seg blind for det moralsk problematiske i situasjonen. Pakta fører til ei kjærleik og sjalusi. Og til ei historie som skal vise seg å ha ein del meir til felles med Camille sitt liv enn ho forstår. Verdskrigen bryt ut, og i kaoset krigen bringer med seg, skjuler nokon alle spora etter pakta.

Oppskrifta på denne romanen er ganske klassisk. Gjennom brev blir historia til hovudpersonen avdekt, lag for lag. Men Grémillon klarer å unngå klisjéfella, og meistrer å fortelle ei historie som fenger, engasjerer og som rett og slett er drivande godt fortalt. Ei bok det virkeleg er verd å sjekke ut, med andre ord.

Takk til Aschehoug for lesareksemplar.

tirsdag, september 16, 2014

Det naudsynte pushet.

NRK melde for nokre timar sidan at tidlegare stortingsrepresentant Alf-Ivar Samuelsen døydde i ei traktorulykke heime i Lofoten tidlegare i dag. Slike triste nyhende er nettopp det, triste. Men i tillegg til å kjenne på det triste, kjenner eg takksemd. Det var ikkje Alf-Ivar si skuld at eg blei politisk aktiv, men han medvirka sterkt til at eg blei verande i Senterpartiet. Ikkje fordi me hadde så mykje med kvarandre å gjere, men fordi han på akkurat rette tidspunkt såg meg.

Då eg som ung og uerfaren møtte på Senterpartiet sitt landsmøte for første gong, heldt eg eit innlegg som på alle vis har fortent å gå inn i gløymeboka. Eg aner ikkje kva hovudbodskapen var, men eg veit eg stotra og rota fælt der oppe. Eg hadde ganske mykje organisasjonserfaring, og hadde halde landsmøteinnlegg også før, men korkje den lille landsmøtesalen til Målungdommen (rundt 30) eller Senterungdommens større rom (rundt 100) kan jamnførast med 150 + presse på partilandsmøtet. Eg var vettskremt, og hadde mest lyst til å springe dei 4,5 kilometrane heim til pappa og gøyma meg under dyna på jenterommet eg hadde flytta ut av. Men eg stod der nå, i blitzlyset, og heldt mine tilmålte 2 minutter om forsvarspolitikk - som attpåtil var oppført i feil debatt. Partileiinga rett nedanfor talerstolen dempa ikkje nervøsiteten. Det berømte djupe hôlet i golvet var sårt etterlengta, men dukka ikkje opp.

Å karra seg opp på talerstolen etter eksstatsråder kjennes som å hoppa etter Wirkola. I ein sal der tilsynelatande "alle" var Stortingsrepresentantar eller fylkesråd eller ordførarar eller politiske rådgjevarar eller fylkestrafikktryggjingsutvalsleiarar, kjendes bodskapen min irrelevant og plassen min liten. Å vera siste talar før partileiaren, gjorde ikkje kneskjelven mindre. Delegasjonen min var hyggelege og meinte eg hadde gjort det greitt. Sjølv var eg overtydd om at dei "sa det for å trøste meg", som Prøysen ville sagt.

Nokre minutt etter at eg var på plass i landsmøtemiddagssalen, la ei brei hand seg på skuldra mi. Alf-Ivar hadde lagt merke til namnet mitt på delegasjonslista, og då eg gjekk på talerstolen, hadde det blitt fleipa på Nordlandsbenken om at eg jammen ikkje var så ulik han av utsjånad heller heller. "Så æ tenkte at æ kanskje va far din! Ka mor di heitte?!", sa han spøkefullt. Eg kunne avkrefte at han kunne mistenkast for å ha medvirka til min eksistens. Samuelsengena mine er riktignok i overkant sterke og i høgste grad frå farssida, men dei kjem frå ein annan kant av landet. "Men eg var jo så stolt der eg sat!", fortalde han, framleis leande, "For ikkje bare hadde eg fått ei datter eg ikkje visste om frå før, men jammen kunne ho uttrykke seg godt, ho hadde gode meiningar - og kunne sjå omstruktureringa i Forsvaret frå ein heilt ny vinkel!". 

Når delegasjonen din seier du gjer ein god jobb, kan du, som flink og evig sjølvkritisk pike, alltids bortforklara det med at det er deira jobb. Når ukjende folk, som attpåtil er nominert til sikker plass på Stortinget (i den grad noko slikt finst) seier det same med sterk innleving, må ein tru dei. Og nettopp fordi rosen kjem frå nokon som har eller har hatt nokre av alle desse merkelege titlane politikar får fordi dei er så flinke, er det ein ros som gjer noko med ein. 

"Slektskapen" mellom oss forblei ein spøk i åra han var stortingsrepresentant, og han lot meg forstå meir enn ein gong at eg bare måtte sjå forbi titlane til dei rundt meg og erfaringa deira. "Det du har på hjartet, er viktigare enn kva posisjon du har!".

I erfaringas vaner er det lett å gløyma at ein har starta ein stad. Det er lett å gløyma at ein ein gong sjølv var den usikre som ikkje heilt visste korleis orda på papiret skulle strauma ut frå munnen samstundes som hjartet skulle slå og ein gjerne ville sjå ut som om ein takla det heile veldig godt. Eg har ofte tenkt at eg skal "ta ein Alf-Ivar" i møte med ferske i organisasjonen. At det å seia "hei, dette var bra!" til ferskingar som gjer det godt, men kanskje ikkje sjølv ser det, er ein måte å bidra til at knea skjelv litt mindre neste gong. Og at det BLIR ein neste gong.

Eg lyser fred over Alf-Ivar sitt minne, og lovar å gjere mitt for å sjå dei ferske. Dog utan å påberope meg foreldreskap.