mandag, oktober 01, 2012

Bok: Nærmere høst

Før eg skriv noko meir, bør eg seie at eg har fått boka eg nå skal skrive nokre liner om heilt gratis. Aschehoug sende meg eit lesereksemplar, og vonar at eg ville finne boka så interessant at eg gadd å bruke tid og plass på å skrive om ho. Dette seier eg sjølvsagt fordi at du, som eit opplyst menneske, fortener å vite om det. Forlaget dikterer ikkje kva eg meiner om boka, akkurat. 



For ei veke sidan kom det ein epost i innboksen min. Vil du lese denne boka, spurte han, og presenterte teksten frå vaskeseddelen til debutanten Marianne Kaurin si bok "Nærmere høst":  "I en bygård på Grünerløkka sitter Sonja og venter på søsteren Ilse. Hun skule ha vært hjemme for lenge siden. Ute faller årets første snø. Plutselig banker det på døren. Utenfor står tre politimenn. Året er 1942. "Nærmere høst" er en roman om å håpe og om å miste - om små tilfeldigheter og store drømmer."

Kanskje var det fordi eg fekk eposten medan eg sat og redigerte ei oversikt over bøker om krig og konflikt som var egna til 9.-klassingar, kanskje var det teksten i seg sjølv. Men teksten greip meg så sterkt at eg kjende at denne boka var ei eg bare MÅTTE lese. Boka kom på torsdag. Helga blei tilbrakt på kurs. Men merkeleg nok var boka ferdiglese før eg var heime på søndag. Og boka greip meg like godt som førehandsomtalen.

Det finst bøker som klarer å formidle det såre og det vare på måter som gjer at ein faktisk kjenner seg som eit litt betre og meir opplyst menneske etter å ha lese dei, sjølv om historia som blir skildra er grusom. Ungdomsboka "Nærmere høst" er ei slik bok.

Historia går føre seg hausten og vinteren 1942. I Biermanns gate 10 på Grünerløkka i Oslo bur familien Stern. Tre døtre, ein skredderfar og ei heimeverande mor. I naboleiligheita bur Hermann Rød, som har invitert med seg den mellomste Stern-datra (ho med dei pene øyrene) på kino i det historia tek til. 

Sjølv om krigen herjar og legg begrensingar på kvardagen, lev familien Stern og dei andre i bygården på Grünerløkka tilsynelatande normalt. Rett nok er far i huset på jobb i familiebedrifta ein time før døtrene. Rett nok jobber eldstejenta mykje overtid. Men kvardagen fortsett, sjølv om restriksjonene også er der. Og med kvardagen følger også draumen om korleis ting kunne ha vore - anten det inneber eit brot med dei vante rutinene, eit romantisk svermeri eller berre ein draum om å tørre å flykte.

Eg sit, som lesar med nokonlunde grei kjennskap til kva som fann stad under krigen, og aner kva som vil skje med familien. Eg skjønner fort kva naboen driv med. Men Kaurins fortellarstemme er medviten naiv, og like uviten om kva som er i ferd med å skje som det hovudpersonane er. Og det funker. Eg har lyst til å skrike til hovudpersonane, be dei rømme, be dei ta grep. For eg, lesaren i 2012, veit jo kva som skjedde i 1942, og eg skjønner derfor kva det er som er i ferd med å skje. Men viktigast av alt er kanskje at Kaurin får meg til å forstå kvifor det komplett uforståelege faktisk skjer.

Det er to historier frå boka eg ikkje får ut av hjernen. Den første er historia om kva som skjer i etterkant av den forferdelege morgonen i 1942 då Sonja, lillesøstra og mora blir arresterte (og Ilse ikkje er råd å finne). Og det andre er historia om kvifor naboen deira, den trivelege drosjesjåføren, vel å gjere det utilgjevelege, sjølv om han aner kva grusomheiter han er med på. Kaurin skildrar hovudpersonane på ein god måte, og fordi alle historiene blir fortalde i lys av det øyeblikket der handlinga finn stad (og ikkje i lys av den framtida me som lesarar kjenner), klarar ho å skildre eit særs vanskeleg tema utan å bli oversentimental. Denne boka får nok ingen nobelprisnominasjon, men ho klarer noko viktigare: å forklare kvifor nokre menneske valde å risikere liva sine for å hjelpe vilt framande, å forklare korleis snille menneske kunne finne på å begå den verste uretten mot menneske dei kjende, å vise kvifor ikkje alle jødar flykta frå det okkuperte Noreg medan dei framleis hadde sjansen.

Av og til er det lurt å legge ut på langtur på ski utan å ha med kart og kompass, forresten. For om tilfeldigheitene vil det slik, kan det bli eit spørsmål om liv og død.

 ---
Oppdatert, åtte dagar seinare, og med boka framleis kvernande i hovudet (for så god er ho, altså!). Det er fristande å legge til som ellikken: Vær så snill, les boken. Den gjør så vondt, men den er også så vakker at du aldri ville vært den foruten. Akkurat som kjærligheten.

3 kommentarer:

Myriam sa...

Hei
Kan jeg få lov til å publisere anmeldelsen din på www.litteraturivestfold.no? Alltid hyggelig med gode debutanter fra Vestfold:-)

Signhild sa...

Ja, det må du gjerne gjere, under føresetnad av at du linker hit, sjølvsagt.

ellikken sa...

Vakre boken... Ble så inderlig glad i denne perlen, den gjorde et stort inntrykk på meg, og jeg vet ikke hva godt jeg skal skrive om den.

Omtalen din er så flott, og avslutningen din ga meg gåsehud fra topp til tå :)

- Nå skal jeg skrive videre på omtalen, i håp om at også andre velger å plukke med seg Nærmere høst.