Det naudsynte pushet.

NRK melde for nokre timar sidan at tidlegare stortingsrepresentant Alf-Ivar Samuelsen døydde i ei traktorulykke heime i Lofoten tidlegare i dag. Slike triste nyhende er nettopp det, triste. Men i tillegg til å kjenne på det triste, kjenner eg takksemd. Det var ikkje Alf-Ivar si skuld at eg blei politisk aktiv, men han medvirka sterkt til at eg blei verande i Senterpartiet. Ikkje fordi me hadde så mykje med kvarandre å gjere, men fordi han på akkurat rette tidspunkt såg meg.

Då eg som ung og uerfaren møtte på Senterpartiet sitt landsmøte for første gong, heldt eg eit innlegg som på alle vis har fortent å gå inn i gløymeboka. Eg aner ikkje kva hovudbodskapen var, men eg veit eg stotra og rota fælt der oppe. Eg hadde ganske mykje organisasjonserfaring, og hadde halde landsmøteinnlegg også før, men korkje den lille landsmøtesalen til Målungdommen (rundt 30) eller Senterungdommens større rom (rundt 100) kan jamnførast med 150 + presse på partilandsmøtet. Eg var vettskremt, og hadde mest lyst til å springe dei 4,5 kilometrane heim til pappa og gøyma meg under dyna på jenterommet eg hadde flytta ut av. Men eg stod der nå, i blitzlyset, og heldt mine tilmålte 2 minutter om forsvarspolitikk - som attpåtil var oppført i feil debatt. Partileiinga rett nedanfor talerstolen dempa ikkje nervøsiteten. Det berømte djupe hôlet i golvet var sårt etterlengta, men dukka ikkje opp.

Å karra seg opp på talerstolen etter eksstatsråder kjennes som å hoppa etter Wirkola. I ein sal der tilsynelatande "alle" var Stortingsrepresentantar eller fylkesråd eller ordførarar eller politiske rådgjevarar eller fylkestrafikktryggjingsutvalsleiarar, kjendes bodskapen min irrelevant og plassen min liten. Å vera siste talar før partileiaren, gjorde ikkje kneskjelven mindre. Delegasjonen min var hyggelege og meinte eg hadde gjort det greitt. Sjølv var eg overtydd om at dei "sa det for å trøste meg", som Prøysen ville sagt.

Nokre minutt etter at eg var på plass i landsmøtemiddagssalen, la ei brei hand seg på skuldra mi. Alf-Ivar hadde lagt merke til namnet mitt på delegasjonslista, og då eg gjekk på talerstolen, hadde det blitt fleipa på Nordlandsbenken om at eg jammen ikkje var så ulik han av utsjånad heller heller. "Så æ tenkte at æ kanskje va far din! Ka mor di heitte?!", sa han spøkefullt. Eg kunne avkrefte at han kunne mistenkast for å ha medvirka til min eksistens. Samuelsengena mine er riktignok i overkant sterke og i høgste grad frå farssida, men dei kjem frå ein annan kant av landet. "Men eg var jo så stolt der eg sat!", fortalde han, framleis leande, "For ikkje bare hadde eg fått ei datter eg ikkje visste om frå før, men jammen kunne ho uttrykke seg godt, ho hadde gode meiningar - og kunne sjå omstruktureringa i Forsvaret frå ein heilt ny vinkel!". 

Når delegasjonen din seier du gjer ein god jobb, kan du, som flink og evig sjølvkritisk pike, alltids bortforklara det med at det er deira jobb. Når ukjende folk, som attpåtil er nominert til sikker plass på Stortinget (i den grad noko slikt finst) seier det same med sterk innleving, må ein tru dei. Og nettopp fordi rosen kjem frå nokon som har eller har hatt nokre av alle desse merkelege titlane politikar får fordi dei er så flinke, er det ein ros som gjer noko med ein. 

"Slektskapen" mellom oss forblei ein spøk i åra han var stortingsrepresentant, og han lot meg forstå meir enn ein gong at eg bare måtte sjå forbi titlane til dei rundt meg og erfaringa deira. "Det du har på hjartet, er viktigare enn kva posisjon du har!".

I erfaringas vaner er det lett å gløyma at ein har starta ein stad. Det er lett å gløyma at ein ein gong sjølv var den usikre som ikkje heilt visste korleis orda på papiret skulle strauma ut frå munnen samstundes som hjartet skulle slå og ein gjerne ville sjå ut som om ein takla det heile veldig godt. Eg har ofte tenkt at eg skal "ta ein Alf-Ivar" i møte med ferske i organisasjonen. At det å seia "hei, dette var bra!" til ferskingar som gjer det godt, men kanskje ikkje sjølv ser det, er ein måte å bidra til at knea skjelv litt mindre neste gong. Og at det BLIR ein neste gong.

Eg lyser fred over Alf-Ivar sitt minne, og lovar å gjere mitt for å sjå dei ferske. Dog utan å påberope meg foreldreskap.

Kjære Erna

¨

(Bilete: Udir)

Kjære Erna! 

Eg har ein av dei mest meiningsfylde jobbane i samfunnet. Formålet for jobben min er å skulle danne den oppveksande generasjon. Eg, og alle dei eg jobbar i lag med, skal bidra til at dei blir "til gagns menneske". Det er ingen liten oppgåve. 

Eg håper eg er ein av dine draumelærarar. Eg håper du ville ha meint det om du hadde vore i klasserommet mitt. Og eg håper eg fortsetter å vere det også etter at desse forhandlingane som nå pågår er over. Eg håper, men eg kan ikkje seie det sikkert ennå. Eg håper eg har mot og styrke til å fortsette. At eg (og nå orsaker eg at eg må skifte målform) "fortsatt kan forbli en drømmelærer, og ikke bli en rømmelærer".

Eg veit at du korkje kan eller vil instruere KS til å trekke framlegget sitt, sjølv om det er heilt hòl i hovudet. Eg har ein mistanke om at du, som alle lærarane i landet, har lurt på korleis KS sitt framlegg skal sameinast med visjonane du har for skulen, for korleis me saman skal kunne bygge verdas beste skule, der den faglege kvaliteten er høg og den sosiale kompetansen enorm. Og eg kjenner det politiske spelet godt nok til å forstå kvifor du held tunga. 

Eg forstår at du ikkje kan bry deg for mykje om det på noverande tidspunkt, men eg vil likevel fortelle deg kvifor det er så viktig for meg å halda på den nåverande arbeidsavtalen. Fordi arbeidsåret er komprimert, jobber eg til krampa tek meg i periodar, og avspaserer når elevane ikkje fyller klasserommet med latter og læring. Hovudgrunnen til det, er at uansett kor mykje vi planlegg, er det ikkje til å unngå at vi får vurderingssituasjonar som hamnar oppå kvarandre. Vurderingane har vi ikkje først og framst for å sette karakter (sjølv om det hender at nokon trur det), men for å kunne gje personlege framovermeldinger. For at vi skal kunne skyve eleven fagleg til eit nivå som kan gjere henne til eit gagns menneske - for det krev jo ei viss grad av ålmendaning. Vi har altså eit komprimert arbeidsår for å sikra at kvaliteten på utdanninga - ålmenndanninga - til elevane blir så god som råd er. Og sjølv om eg skal innrømme at eg stundom leiker med tanken på å finne meg ein ni-til-fire-jobb (den tankeleiken er sterkast når rettebunka er høgast), kjem eg ikkje til å realisere det med det første, for eg har ein vanvittig givande jobb. Skal eg vere heilt ærleg, vil eg sterkt vurdere beiteskifte dersom KS sitt framlegg går igjennom, men det skal eg la vere å bry deg med nå, for eg kjenner i staden for å uttale meg om noko du KAN uttale deg om, uavhengig av forhandlingane: dei andre formane for kvalitet i skulen.

Eg forstår som sagt kvifor både du og kunnskapsministeren har munnkorg i dei fleste spørsmåla om kvalitet i skulen så lenge forhandlingane pågår. Difor forstår eg også kvifor partiet ditt har byrja med eit standardsvar når de får sinte facebookmeldinger på Facebook frå lærarar som lurer på korleis de vil sikra kvalitet. De veit sjølvsagt at som regjeringsparti kan de ikkje blande dykk inn i den disputten som nå pågår mellom KS og fagforbunda (det er jo ikkje konflikt ennå, for det er brot i forhandlingane, men ein er samde om å framleis forhandle), og de veit at de ikkje har høve til å påvirke forhandlingane for mykje på noverande tidspunkt. Så i staden for å svara skikkeleg på spørsmåla, plar den som sit på facebooksida dykkar skrive noko a la dette:  (eg har saksa eit svar som er underteikna av Iris, og som er eit svar til Inger Strand Kvalheim på fredag): "Vi har flere tiltak som vi er i gang med. Vi skal legge om dagens lærerutdanning til en femårig master for å øke kvaliteten på lærerne som utdannes. Så skal vi innføre flere karriereveier i klasserommet med muligheter for økt lønn og økt status, for dem som er flinkest til å undervise. Dette skal skape en positiv sirkel der flinkere elever søker seg til lærerutdanningen, og sikre at flinke lærere forblir i klasserommet." Eg blir litt uroa av dette svaret, Erna, og eg skal prøve å forklara deg kvifor. 

For at du skal kunne følge med på tankerekka, må du nok legge til grunn at eg er ein Draumelærar-aspirant. Eg er ikkje perfekt i lærarrolla, men eg er betre enn eg var då eg byrja i yrket, og eg vonar eg blir betre for kvar dag som går. (Ein blir aldri ferdig utlært. I den augneblinken ein blir det, er ein ikkje utlært, men ferdig, som kjent). Du må også legge til grunn at dei aller, aller fleste lærarane er dyktige i jobben sin. At dei bruker sine beste sider i møtet med elevane, utvikler dei sidene dei er mindre gode på, og at dei klarer å pushe elevane både fagleg og sosialt. At dei er dyktige til å danne elevane til å bli gagns menneske.

Som sagt, eg har ein av dei mest givane jobbane i verda. Sjølv om det kostar ein innsats av blod og sveitte, og sjølv om det betyr at det fell nokre tårer, nokre gonger av glede, andre gonger av sorg eller frustrasjon. Men det er verd det, for eg ser kvar einaste veke at innsatsen min betyr noko. Nokre gonger ser eg det i lyset som går opp for nokon (det ser nesten ut som det gjer i teikneseriene, kan eg fortelja!), av og til ser eg det i smilet til ein elev. Andre gonger mest i blikket. Av og til les eg det i elevtekster (når ein elev som stadig har skrive tilbake melding endeleg skriv tilbakemelding, t.d.). Somme gonger høyrer eg det - som når ein som har slitt med å visa at han eller ho kan reflektera brått får det til fordi eg har stilt nokre spørsmål som har festa seg. Av og til kjenner eg det, som ein klem, eit håndtrykk eller eit skulderklapp. Ein gong innimellom får eg også beskjed om at innsatsen min betyr noko (til jul fekk eg ein lapp i skulderveska der det stod "Verdas beste lærar - det er du". Då var eg stolt, kan du tru! Eg veit heldigvis ikkje kven som har skrive den). 

På same måte ser eg at innsatsen til alle eg jobber med betyr noko. Og eg gler meg storvegs over at dei elevane eg ikkje alltid er den rette til å forklara og illustrera for, heldigvis har ein annan lærar som er den som får den siste biten i puslespelet til å falle på plass. Fordi læraryrket meir enn noko anna handlar om å møtast som menneske - og på same måte som elevmassen har mange formar, har heldigvis lærarmassen det same. Saman pusler vi magi. 

Å skulle skilja ekstra gode lærarar frå gode lærarar er eigentleg umogleg - for kven og kva skal vi ta utgangspunkt i?

Signhild leiker important

Eg har nå debutert i FN-samanheng. Innlegget mitt fann stad på ein av Norden sine side events her i Rio, og temaet var likestilling. Som ein kommentar til paneldebatten mellom Tarja Hallonen, Færøyanes miljøvernminister og ei tøff svensk dame eg aldri heilt fekk med meg kven var (ho var stand-in for Lena Ek, som til liks med Bård Vegar Solhjell og Gro Harlem Bruntland måtte skippe den planlagte paneldeltakinga og kaste seg ut i Rios trafikkork etter at Brasil hadde sendt ut det endelege framlegget til tekst på sluttdokumentet same morgon). For morroskyld og galskap: her er manuset mitt, sånn i fall nokon føler ein trong til å lese det. :)

My name is Signhild Stave Samuelsen, and I am the vise chair person of the Nordic Children and Youth Committee, NORDBUK. NORDBUK is the Nordic Council of Ministers’ advisory and co-ordinating organ for Nordic and international co-operation on issues affecting the young. Since we are a co-operating organ, officials from all the Nordic countries and self-governing areas meet youth representatives from the national youth councils. The main reason why this structure is chosen, is a belief that participation is a core value in developing a better, common future.

When the report Our common future was launched 20 years ago, it pointed out that a sustainable future meant economic development, social justice and environmental maintanance – all important parts of a"development that meets the needs of the present without compromising the ability of future generations to meet their own needs."

In all the five Nordic countries, an important political aim is combining these factors. Economic development is a goal, but an important tool to help us reaching it, is a welfare system that provides a somewhat equal distribution of social goods. Equality on the basis of gender, and regardless of religious, ethnical, social and economic positions, is important for reaching the goal.

Our democracies are often regarded as open prosesses. In order for our democracy to be open, we need to remove the obstacles that hinder groups of people from participation. For the NORDBUK, the question of equality thus also include age.

The Nordic model includes the belief that the work for inclusion starts on a early age. Our five countries all score high on the indexes of young people's democratic attitudes. This is not only because democracy and participation are important values in our school systems, but also because the voices of the youth are given the floor in the societies in general. The civil societies are strong in all countries, and the works of NGOs are highly appreciated. Their work is important in the struggle towards sustainability. They provide a platform where children and youth may form their own spare time activities, and where their opinion matters. By providing a platform for participation, they provide help in keeping our democracies alive – and they contribute to renewing them, over and over.

Many of the youth organizations from the Nordic countries that are present here, are for instance meeting this summit with a demand for an ombudsman for future generations, others with requests of a new and binding environmental agreement. Regardless of how one find these suggestions, the negotiations are definitely filled with more engagement and with new perspectives on our common future because of them!

The Nordic countries are not perfect, and we have challenges in our path towards a sustainable future. Since the main focus of the discussion of this side event has been gender equality, I would like to share an example for an obcious challenge. In 2011, the Norwegain Social Research launched an analysis based on a nordic youth survey financed by NORDBUK. Among the interesting findings in the survey, was the fact that approximately 50% of all Nordic boys believe that men are better leaders than women – despite the fact that the young men in the survey were born long after Vigdis Finnbogadottir became the worlds first female president and Gro Harlem Bruntland's milestone of «woman government»...

With a model that is aiming to find a social justice for the members of state, and that values the work of the civil society, the Nordic countries have found a way that we believe is sustainable, especially because it asks for all members' equal participation. From our side, NORDBUK are one of the biggest providers of financial support for pan-Nordic youth organizations. And we are doing so because it is a way of empowering our societys biggest fund: the future.

Min barndoms eventyrland

Bestefar hadde vore sjømann, og fruktbåter var innimellom greia. Min barndoms eventyrverden handla derfor like mykje om Brasil, Japan, Filippinene og sør-Afrika som om den norske fjellheimen. Ein av bestefars favorittbyer var Rio de Janeiro, og eg har høyrt mykje om Copacabana. I mitt hovud skulle denne staden vere ei blanding av Kardemommeby og Listastrendene. Etter eit døgn her slår eg fast: eg trur eventyrverda var den finaste! :)

Når dagane er under pari

Ei stund vurderte eg å ha "blogger på overskotsdager" som ei del av fana på bloggen min. Eg tenkte det kunne forklare kvifor eg blogga bare når det passa meg. Av og til bare klør det i fingrane etter å blogge. Av og til har eg (eller tar eg) den tida som trengs. Ofte gidd eg ikkje, sjølv om eg på førehand tenker eg skal. Eg tenkte at det også kunne forklare kvifor eg somregel ikkje blogger all den politikken eg vil, eller skulle ønske eg  ville, blogge om. 

Då eg i stad snubla over ei oppdatering frå Kirkens SOS gjekk det opp for meg at den vurderte fana innehar ei anna del av sanninga også. "Hva er det ved vårt samfunn som gjør det så vrient å dele "Ikke-OK-dagene"?" skreiv Kirkens SOS på deira facebookside. "Noe av det Kirkens SOS observerer er at mange av våre innringere og innskrivere uttrykker en stor smerte ved å fortelle om at ting ikke er OK." Eg innsåg at det berre er overskotsdagane eg blogger om. Det er overskotsdagane, overskotsaugneblinka eg oppdaterer om på facebook. Dei øyeblikka, timane eller dagane eg befinn meg i kjellaren er det heilt uaktuelt å dele med nokon. 

Det hender eg ikkje evner å dele dei vonde øyeblikka med mine næraste heller. Det hender den fullstendige versjonen blir forelagt mine næraste gjennom hint og brotstykker medan eg står midt i det - og som eit samansett og bearbeida bilete lang tid etterpå. Anten fordi eg ikkje vil "bry dei" eller fordi det å sette ord på kjenslene gjer for vondt. Sjølv om eg veit at like mykje som eg ynskjer å hjelpe dei rundt meg som treng meg, ynskjer dei å hjelpe meg. Sjølv om eg veit at det verste er å sette ord på det - etterpå gir det ro i sjelen å vite at ein ikkje er aleine om å vite.

Det kjem stundom meldinger om korleis folk blir deppa av å lese om andres "fantastiske" liv, formidla gjennom facebook. Men kor ofte ser ein nokon melde at "det går faktisk ikkje så bra"? Det ser ut til å vere ein uskriven gylden regel på facebook og andre sosiale medier at det som skal deles er "det som er bra" eller "det som går på tverke, men som ein kan le av". Dei få som gjer det, blir ofte omtala av andre som "sånne som bare vil ha sympati". Men er ikkje det mildest tala ei forenkling?

Ein familie eg er veldig glad i mista eit alt for ungt medlem for ein del år sidan. Eg traff mor i huset tilfeldig på gata for nokre år sidan. "Åssen går det?" spurte eg. "Ikkje så veldig bra!" svarte ho. Eg blei mildest tala paff. Å svare ærleg på spørsmålet braut med alle sosiale koder. Sjølv om eg kunne sjå at ho ikkje hadde det så bra, forventa eg eit smil og "joda, veldig bra!" - og så sanninga. Men perpleksheita mi til tross, kjende eg at eg likte hennar versjon betre. Som ho så fint sa det "eg ser ingen poeng i å lyge og seie eg har det bra. Absolutt alle kan sjå at det er tøft. Absolutt alle kan sjå at eg har det vanskeleg. Det gagner korkje meg eller deg om eg lyg. Då får du heller la vere å spørre".  Sidan har eg stadig tenkt på ho når eg spør "korleis går det" - og når eg får spørsmålet. 

For det kan ikkje, og skal ikkje, vere slik at det samfunnet vi skal styre mot er eit samfunn der alle har det bra heile tida og  alt går på skinner. I eit slikt samfunn vil menneska vere utan kjensler. I eit slikt samfunn vil menneskeleg samhandling vere ikkje-eksisterande. I eit slikt samfunn vil ingen få høve til å utfolde seg. Ingen vil kunne kjenne på kva det er å mestre noko. Ingen vil kunne reise seg, for ingen vil nokon sinne gå på trynet. Ei verd der alt er "perfekt" er alt anna enn perfekt.

Som det stod på plakaten til ei arbeidsgruppe då Sander og eg var i Litauen for å fortelle korleis vårt draumesamfunn skulle sjå ut:

Eit perfekt samfunn er derimot eit samfunn der vi tør vere opne om dei hindringene som kjem i vegen. Der det er lov å seie at ting ikkje går så bra, og der det finst medmenneske som hjelp til med å finne trappa opp at frå kjellaren. Der det er lov å vise ubetinga glede. Der det er lov å vere frustrert. Der det finst prøvelser vi kan utsettes for, men som vi kan mestre - og der det er lov å spørre naboen om hjelp til å få det til. Der måla ein skal strekke seg mot er tilpassa ein sjølv og eins eigne evner.

Det gode samfunn må starte ein stad. Det bør starte hos den vi ser i speilet. Den vi ser i speilet er den som anten kan vere eit medmenneske eller opne døra litt på gløtt og sleppet medmennesket inn. Eller helst begge deler.

Fram til vi har klart å oppnå det gode samfunn fullt ut, er det godt det finst medmennesker hos Kirkens SOS og andre som er klar til å tale med dei som kjenner at livet går dei imot. Dei som kjenner behovet for å dele det med nokon, men som ikkje finn nokon å dele det med fordi vi ikkje takler å få eit ærleg svar på "åssen går det?".

Dagens ord: rurban

For ei veke sidan var eg på speed-date med skjema. For å finne ut korleis ein "passa saman" skulle ein svare "a eller b" på mange ulike spørmål. Hytte ved sjøen eller på fjellet? Taco eller pizza? Metallica eller Michael Jackson?

Dei fleste spørsmåla var ganske greie å svare på, men eg sleit veldig med spørsmålet "by eller land?". For aller helst ville eg svart "både og". Eg endte opp med å svare "by", mest fordi eg akkurat nå ikkje kunne tenke meg å flytte ut av byen - og litt fordi eg tenkte at nokon jammen fekk svare "by" i ei Senterungdomssetting der eg mistenkte at ganske mange ville svare bygda.

Men nå finst løysinga for meg og alle andre i same situasjon - ein treng ikkje berre vere urban eller rural. Ein kan vere begge deler. Ein kan sette like mykje pris på begge deler. Ein kan vere rurban.

Røter og klemmar

I dag har min tyrkisk-finske kompis Ömer bestemt at er dagen er ein bør klemme ein immigrant. Og dersom du er blant dei som treng gode unnskuldningar for å dele ut klemmar - nytt høvet. Treng du ikkje gode unnskuldningar - nytt høvet likevel.

Og sånn apropos migrasjon - i sommer gjekk mamma og meg tur, og vi stoppa for å prate med ein nabo. Samtalen gjekk inn på det fleirkulturelle samfunnet, og mamma sa at "Signhild si beste barndomsvenninne er frå Chile". Eg såg dumt på mamma og utbraut "kven då?!". To sekunder etterpå gjekk det opp for meg. Mamma og meg byrja le i kor, og nabokona lurte sikkert eit lite sekund på om vi var blitt gale.

Greia er nemlig at i mitt hovud er mi fantastiske barndomsvenninne K jo trass alt først og framst er K. Og K har eg kjend sidan vi var 4. Og sidan vi har vokse opp i ein av desse bydelane som var såpass ny at ingen innbyggarar hadde budd der i ein heil generasjon, hadde vi alle røtene våre ein annan stad. Vi var alle stolte av dei røtene vi hadde, og alle var samde om at desse røtene var lite mykje verd. Dermed blei spørsmålet om kven som var norske og ikkje uviktig - for vi var jo alle frå Hånes, men også frå ein annan stad. Du verden for eit privilegium!

Men klemmar, dei skal ho få. I tusenfold.