"Hvorfor tvinger vi folk til å bo på steder de ikke vil"

Det var overskrifta på ei lenke eg fann på facebook. Majoran Vivekananthan, redaktør i Utrop, har i Aftenposten teke til orde for å legge ned Nord-Noreg.

Premissa hans er som følger:

(1) Distrikspolitikk er noko særeige norsk.

(2) Folk vil ikkje bu i distrikta, ettersom fråflyttinga frå nord er stor

(3) som konsekvens av (1) og (2) må den nordligste landsdelen overlates til samane, for nord er eigentleg deira territorie.

Hovudproblemet er bare at grunnmuren i premisset hans svikter aldeles. Distriktspolitikk er eit utbreidd fenomen, også i vår del av verda. I Norden liker både Finland, Island og Noreg å skryte av god disktriktspolitikk. Danmark sleng seg på når det passer. I Tyskland har ein drive med omfattande subsidiering der ein har kunne i høve til EU. I Litauen har styresmaktene arbeidd for å få fleire til å trekke ut på landsbygda (sjølv om finanskrisa har satt ein stopper for dei mest drastiske tiltaka). Denne distriktspolitikken handler ikkje om tvangsflytting, men om at folk skal få høve til å bu der dei sjølv ynskjer. Som når 4 av 10 i Oslo seier dei helst vil bu i landlege omgivnader.

Den største samekommunen i Noreg er Oslo. Berre kring 10% av folkesetnaden i dei 3 nordligaste fylka er registrert i samemanntalet. Før grensedragninga blei endeleg i 1826 var dei aller nordligaste delane av Noreg (Nord-Troms og Finnmark) eit etnisk lappeteppe, der kvenar, finnar, nordmenn, russarar, sjøsamar og vidde-samar budde om kvarandre. Å hevde at landet der utelukkande tilhøyrer samane er å undergrave den kollektive bruken av og retten til området.

I tillegg roter han seg bort i eit demokratiresonnement som ikkje held vatn. Han viser til fornorsknigspolitikken som har vore ført andsynes samar og kvenar og seier "I Norge har vi demokrati, og det betyr at flertallet bestemmer, og minoritetene må følge det som blir bestemt". HELDIGVIS tar han grundig feil der. Heldigvis har både Noreg og verda lært av sine feil. Derfor har den norske grunnlova mindretalsvern. Derfor har verdssamfunnet utarbeida menneskerettane, som er implementert til å bli norsk lov.

Innlegget hans ender opp med kor mykje det koster Noreg å halde liv i Nord-Noreg (kor kom det ifrå?) og at hovudgrunnen til at hans kongstanke nok ikkje blir realisert er mangelen på lausrivingstanke hos samane.

Eg kjenner eg utover innlegget er på leiting etter hint om at dette er ironisk. Men Vivekananthan er enten ein dårleg komiker (som ikkje klarer å ironisere sterkt nok til å få fram at det er ironi)  eller ein debattant som ikkje har gjort heimeleksa. Alt tyder på det siste. (Oppdatert: Sjølv meiner han altså at dette innlegget er skrive med mykje ironi og sarkasme. Eg siterer min norsklærer: "ironi i skriftleg tekst skal overdrives til dei grader at det ikkje er tvil. Gjer du ikkje det, kan du ikkje komme etterpå å rekne deg misforstått".)

Det heile er ei særs pinleg farse, og eg kjenner eg slit litt med å ikkje la dette slå tilbake på ei avis eg liker godt. Utrop-redaktøren bør ta seg ein lang ferie. I Distriktsnoreg. Eg er viss på at eg kan skaffe han mange gratis overnattinger og spanande opplevingar hjå mine kjende i nord, hjå folk med både norsk, samisk og kvensk blod i årene. Så skal han få komme ein tur sørpå også til oss ytterst i havgapet også om han vil. Eg foreslår ein slags omvendt tea-time. I mangel på betre nemning døyper eg den pulverkaffi-dagen.

Den døde bygda

Garna ligger i en stor haug på kaikanten. Tauene ligger ferdig oppkveila på brygga. En støvel ligger henslengt i skjulet. Vinden river i klessnorene. Det eneste som mangler, er folkene.

«Tenk, her ble noen født. Her fødte kvinnene sine barn. Her døde noen. Her vokste barn opp. Her levde de sine liv. Og nå er her ingenting».

Den eneste som nå holder hus i Kangeq er vinden. Den lille bygda en times seilas utenfor Nuuk ligger værhardt til på innsiden av en holme, og fra bygda ble forlatt i 1972, har den vært overlatt til naturen og tidens tann.

Jeg har sett fraflytta bosettinger før, det er ikke det. I den norske fjellheimen, i de nord-svenske skoger, langs balkanske landeveier – you name it. Men Kangeq gjør likevel sterkt inntrykk. Kanskje er det følelsen av at folkene forlot i hast, kanskje er det fordi alt ser så moderne ut. Med unntak av litt flassete maling (og, når man kommer nærmere, mangel på golv og andre nødvendigheter innendørs) kunne bygda ha vært en hvilken som helst liten norsk kystbygd anno 2010. Broa over sundet, den som binder bygda sammen, er av nyere dato. Et filmteam brukte nylig bygda som kulisse, og har derfor malt opp en del husvegger og satt inn ny dør her og der, noe som unektelig forsterker inntrykket av at man er i et bygdelag der befolkningen bare har gått opp i røyk.

For Kangeqs del var det næringsgrunnlaget som ble borte. Bygda kom til fordi torskebestanden var blitt stor. Grønlenderne gjorde som de alltid har gjort: de fulgte etter maten. Men overfiske og andre beklagelige omstendigheter gjorde at havet var tomt. Innbyggerne satte seg i båtene og seilte inn til Nuuk eller til andre steder de kunne få arbeid.

Og nå er det vi som er her. Turistene. Vi som vandrer i det som var deres domene en gang. Jeg er ikke helt sikker på om jeg føler meg komfortabel med det.

Hurra for Jenny - og for eigaren hennar!

Farsunds Avis kunne i dag melde at Jenny på nabogarden min har vunne førsteprisen i ein regional missekonkurranse. Ho kan heretter smykke seg med tittelen "den vakreste på Lista og i Lyngdal". Juryen kåra Jenny til årets Miss fordi ho har "flotte bein, høyreist kropp, fine hofter og jur". Men Jenny er ikkje som andre misser, slik siste del av juryuttala kan tyde på. Ho er kring 2 og eit halvt år, og ku.

Og ein kan saktens vere stolt over å vere "nabo" til ei ekte miss, men eg må seie at det er Jennys eigar, Glenn, som gjer meg stolt. For Glenn Mathingsdal er berre 20 år, men hadde eit så sterkt ynskje om å bli bonde at då garden på Vere blei lagt ut for sal, kasta han seg rundt og blei bonde på fulltid. I ei tid der andre legg ned fordi dei ikkje opplev at det løner seg, har Glenn gått mot straumen og turt å satse på matproduksjon - til det beste for oss alle.

Foto: Trine Fladstad, Farsunds Avis