Kjære Erna

¨

(Bilete: Udir)

Kjære Erna! 

Eg har ein av dei mest meiningsfylde jobbane i samfunnet. Formålet for jobben min er å skulle danne den oppveksande generasjon. Eg, og alle dei eg jobbar i lag med, skal bidra til at dei blir "til gagns menneske". Det er ingen liten oppgåve. 

Eg håper eg er ein av dine draumelærarar. Eg håper du ville ha meint det om du hadde vore i klasserommet mitt. Og eg håper eg fortsetter å vere det også etter at desse forhandlingane som nå pågår er over. Eg håper, men eg kan ikkje seie det sikkert ennå. Eg håper eg har mot og styrke til å fortsette. At eg (og nå orsaker eg at eg må skifte målform) "fortsatt kan forbli en drømmelærer, og ikke bli en rømmelærer".

Eg veit at du korkje kan eller vil instruere KS til å trekke framlegget sitt, sjølv om det er heilt hòl i hovudet. Eg har ein mistanke om at du, som alle lærarane i landet, har lurt på korleis KS sitt framlegg skal sameinast med visjonane du har for skulen, for korleis me saman skal kunne bygge verdas beste skule, der den faglege kvaliteten er høg og den sosiale kompetansen enorm. Og eg kjenner det politiske spelet godt nok til å forstå kvifor du held tunga. 

Eg forstår at du ikkje kan bry deg for mykje om det på noverande tidspunkt, men eg vil likevel fortelle deg kvifor det er så viktig for meg å halda på den nåverande arbeidsavtalen. Fordi arbeidsåret er komprimert, jobber eg til krampa tek meg i periodar, og avspaserer når elevane ikkje fyller klasserommet med latter og læring. Hovudgrunnen til det, er at uansett kor mykje vi planlegg, er det ikkje til å unngå at vi får vurderingssituasjonar som hamnar oppå kvarandre. Vurderingane har vi ikkje først og framst for å sette karakter (sjølv om det hender at nokon trur det), men for å kunne gje personlege framovermeldinger. For at vi skal kunne skyve eleven fagleg til eit nivå som kan gjere henne til eit gagns menneske - for det krev jo ei viss grad av ålmendaning. Vi har altså eit komprimert arbeidsår for å sikra at kvaliteten på utdanninga - ålmenndanninga - til elevane blir så god som råd er. Og sjølv om eg skal innrømme at eg stundom leiker med tanken på å finne meg ein ni-til-fire-jobb (den tankeleiken er sterkast når rettebunka er høgast), kjem eg ikkje til å realisere det med det første, for eg har ein vanvittig givande jobb. Skal eg vere heilt ærleg, vil eg sterkt vurdere beiteskifte dersom KS sitt framlegg går igjennom, men det skal eg la vere å bry deg med nå, for eg kjenner i staden for å uttale meg om noko du KAN uttale deg om, uavhengig av forhandlingane: dei andre formane for kvalitet i skulen.

Eg forstår som sagt kvifor både du og kunnskapsministeren har munnkorg i dei fleste spørsmåla om kvalitet i skulen så lenge forhandlingane pågår. Difor forstår eg også kvifor partiet ditt har byrja med eit standardsvar når de får sinte facebookmeldinger på Facebook frå lærarar som lurer på korleis de vil sikra kvalitet. De veit sjølvsagt at som regjeringsparti kan de ikkje blande dykk inn i den disputten som nå pågår mellom KS og fagforbunda (det er jo ikkje konflikt ennå, for det er brot i forhandlingane, men ein er samde om å framleis forhandle), og de veit at de ikkje har høve til å påvirke forhandlingane for mykje på noverande tidspunkt. Så i staden for å svara skikkeleg på spørsmåla, plar den som sit på facebooksida dykkar skrive noko a la dette:  (eg har saksa eit svar som er underteikna av Iris, og som er eit svar til Inger Strand Kvalheim på fredag): "Vi har flere tiltak som vi er i gang med. Vi skal legge om dagens lærerutdanning til en femårig master for å øke kvaliteten på lærerne som utdannes. Så skal vi innføre flere karriereveier i klasserommet med muligheter for økt lønn og økt status, for dem som er flinkest til å undervise. Dette skal skape en positiv sirkel der flinkere elever søker seg til lærerutdanningen, og sikre at flinke lærere forblir i klasserommet." Eg blir litt uroa av dette svaret, Erna, og eg skal prøve å forklara deg kvifor. 

For at du skal kunne følge med på tankerekka, må du nok legge til grunn at eg er ein Draumelærar-aspirant. Eg er ikkje perfekt i lærarrolla, men eg er betre enn eg var då eg byrja i yrket, og eg vonar eg blir betre for kvar dag som går. (Ein blir aldri ferdig utlært. I den augneblinken ein blir det, er ein ikkje utlært, men ferdig, som kjent). Du må også legge til grunn at dei aller, aller fleste lærarane er dyktige i jobben sin. At dei bruker sine beste sider i møtet med elevane, utvikler dei sidene dei er mindre gode på, og at dei klarer å pushe elevane både fagleg og sosialt. At dei er dyktige til å danne elevane til å bli gagns menneske.

Som sagt, eg har ein av dei mest givane jobbane i verda. Sjølv om det kostar ein innsats av blod og sveitte, og sjølv om det betyr at det fell nokre tårer, nokre gonger av glede, andre gonger av sorg eller frustrasjon. Men det er verd det, for eg ser kvar einaste veke at innsatsen min betyr noko. Nokre gonger ser eg det i lyset som går opp for nokon (det ser nesten ut som det gjer i teikneseriene, kan eg fortelja!), av og til ser eg det i smilet til ein elev. Andre gonger mest i blikket. Av og til les eg det i elevtekster (når ein elev som stadig har skrive tilbake melding endeleg skriv tilbakemelding, t.d.). Somme gonger høyrer eg det - som når ein som har slitt med å visa at han eller ho kan reflektera brått får det til fordi eg har stilt nokre spørsmål som har festa seg. Av og til kjenner eg det, som ein klem, eit håndtrykk eller eit skulderklapp. Ein gong innimellom får eg også beskjed om at innsatsen min betyr noko (til jul fekk eg ein lapp i skulderveska der det stod "Verdas beste lærar - det er du". Då var eg stolt, kan du tru! Eg veit heldigvis ikkje kven som har skrive den). 

På same måte ser eg at innsatsen til alle eg jobber med betyr noko. Og eg gler meg storvegs over at dei elevane eg ikkje alltid er den rette til å forklara og illustrera for, heldigvis har ein annan lærar som er den som får den siste biten i puslespelet til å falle på plass. Fordi læraryrket meir enn noko anna handlar om å møtast som menneske - og på same måte som elevmassen har mange formar, har heldigvis lærarmassen det same. Saman pusler vi magi. 

Å skulle skilja ekstra gode lærarar frå gode lærarar er eigentleg umogleg - for kven og kva skal vi ta utgangspunkt i?

Signhild leiker important

Eg har nå debutert i FN-samanheng. Innlegget mitt fann stad på ein av Norden sine side events her i Rio, og temaet var likestilling. Som ein kommentar til paneldebatten mellom Tarja Hallonen, Færøyanes miljøvernminister og ei tøff svensk dame eg aldri heilt fekk med meg kven var (ho var stand-in for Lena Ek, som til liks med Bård Vegar Solhjell og Gro Harlem Bruntland måtte skippe den planlagte paneldeltakinga og kaste seg ut i Rios trafikkork etter at Brasil hadde sendt ut det endelege framlegget til tekst på sluttdokumentet same morgon). For morroskyld og galskap: her er manuset mitt, sånn i fall nokon føler ein trong til å lese det. :)

My name is Signhild Stave Samuelsen, and I am the vise chair person of the Nordic Children and Youth Committee, NORDBUK. NORDBUK is the Nordic Council of Ministers’ advisory and co-ordinating organ for Nordic and international co-operation on issues affecting the young. Since we are a co-operating organ, officials from all the Nordic countries and self-governing areas meet youth representatives from the national youth councils. The main reason why this structure is chosen, is a belief that participation is a core value in developing a better, common future.

When the report Our common future was launched 20 years ago, it pointed out that a sustainable future meant economic development, social justice and environmental maintanance – all important parts of a"development that meets the needs of the present without compromising the ability of future generations to meet their own needs."

In all the five Nordic countries, an important political aim is combining these factors. Economic development is a goal, but an important tool to help us reaching it, is a welfare system that provides a somewhat equal distribution of social goods. Equality on the basis of gender, and regardless of religious, ethnical, social and economic positions, is important for reaching the goal.

Our democracies are often regarded as open prosesses. In order for our democracy to be open, we need to remove the obstacles that hinder groups of people from participation. For the NORDBUK, the question of equality thus also include age.

The Nordic model includes the belief that the work for inclusion starts on a early age. Our five countries all score high on the indexes of young people's democratic attitudes. This is not only because democracy and participation are important values in our school systems, but also because the voices of the youth are given the floor in the societies in general. The civil societies are strong in all countries, and the works of NGOs are highly appreciated. Their work is important in the struggle towards sustainability. They provide a platform where children and youth may form their own spare time activities, and where their opinion matters. By providing a platform for participation, they provide help in keeping our democracies alive – and they contribute to renewing them, over and over.

Many of the youth organizations from the Nordic countries that are present here, are for instance meeting this summit with a demand for an ombudsman for future generations, others with requests of a new and binding environmental agreement. Regardless of how one find these suggestions, the negotiations are definitely filled with more engagement and with new perspectives on our common future because of them!

The Nordic countries are not perfect, and we have challenges in our path towards a sustainable future. Since the main focus of the discussion of this side event has been gender equality, I would like to share an example for an obcious challenge. In 2011, the Norwegain Social Research launched an analysis based on a nordic youth survey financed by NORDBUK. Among the interesting findings in the survey, was the fact that approximately 50% of all Nordic boys believe that men are better leaders than women – despite the fact that the young men in the survey were born long after Vigdis Finnbogadottir became the worlds first female president and Gro Harlem Bruntland's milestone of «woman government»...

With a model that is aiming to find a social justice for the members of state, and that values the work of the civil society, the Nordic countries have found a way that we believe is sustainable, especially because it asks for all members' equal participation. From our side, NORDBUK are one of the biggest providers of financial support for pan-Nordic youth organizations. And we are doing so because it is a way of empowering our societys biggest fund: the future.

Det normale dikatur?

For ei lita tid tilbake trefte eg ein kviterussisk venn. Gjensynsgleda var stor, og han spurde, som vanleg er mellom vener som ikkje har sett kvarandre på ei tid, korleis det stod det til. Eg svara noko i retning av at alt var som normalt, og gav han ei kort oppdatering på kva som hadde skjedd i livet mitt sidan våre vegar sist kryssa kvarandres. Studier, organisasjonsarbeid og venner fylte tida mi, men eg hadde det igrunnen veldig fint. "Og der?" spurte eg, kvardagsleg og utan å tenke på kor absurd spørsmålet var - og kor trivielt mitt svar hadde vore. 

"Alt er som normalt" svara han i ei lettare sarkastisk tone. "Etter metrobomba i Minsk har mange av vennene mine blitt fengsla, utan at nokon heilt veit kvifor. Alt er som normalt. Folk fengsles, og ingen veit kor dei er. Normalt. Folk er paranoide, og KGB har intensivert innsatsen sin. Å ytre eit einaste ord mot regimet eller noko i landet er å risikere å stemples oposisjonell, og du blir paranoid. Alt er som normalt. Det er det normale nå."

Eg hadde lite anna enn ein måpande kjeft og ei eg-er-lei-meg-mine å svare med. Eg var stum, og utan ord, for eg har ikkje orda til å skildre korleis historiene virker. Langt mindre har eg fattevnen til å forstå korleis det oppleves. Eg har rett nok vore i landet, og opplevd korleis kjensla av å potensielt vere under overvåkning gnaga. Men eg hadde det privilegiet at eg kunne forlate landet og reise heim til trygge Noreg. Og i løpet av åra som har passert har minnet om den gode tida vi tilbrakte i lag med kjekke folk overskygga minnet om paranoiaen som til sist også slo seg ned mellom nordbuarane i følget.

Men den selektive hukommelsen til sånne som meg og den bedagelege og behagelege (for vår del, i alle fall) mangelen på forståing for korleis det er å leve i eit diktatur er ei farleg sovepute. Det er så lett å gløyme at nokon opplev å bli forfulgt fordi dei ikkje deler diktatorens visjon om kva som er eit godt samfunn.

Lukashenko sjølv har uttalt at landet har for mykje demokrati. Kneblinga av oposisjonelle er intensivert etter terroråtaket, og Lukashenkos intensiv har medført ein trussel om å forby enda fleire oposisjonspartier. Det er altså ikkje berre gatene som skal feies slik at Alexander Rybak kan gjenta at "Minsk er ein rein by", også politikken skal strigles ytterlegare. 

Og kanskje er det dette striglingsprosjektet som gjer at landet sender ein song til MGP som muligens er skrive av presidenten sjølv. Ein song som skal vise at landet er fantatisk - ikkje berre på utsida, men også på innsida. Med fengande poptoner og kjærleikserklæringer til landet skal visstnok Europa vinnes. Eg vonar berre at vi ikkje fortrylles av lysshowet og steppelandsdansen, men at medvitet om at demokratiet framleis må kjempes for blir heldt ved like, også hos oss som faktisk har det privilegiet at vi lev i eit demkrati. Og at vi stør våre kviterussiske vener i kampen for demokrati. Slik at dei også vil kunne rekne det å gå fritt på gata utan å måtte frykte det hemmelege politiet for normalen.

Diskresjon er åpenbart ikkje min stil

Førre veke prøvde eg å opptre inkognito. Eg skulle til Kristiansand for å vere ordstyrer på årsmøtet til Vest-Agder Barne- og Ungdomsråd på vegne av LNU, og fordi eg opprinneleg hadde ein plan om at eg skulle gå frå toget, få i meg litt mat, gå på årsmøte og komme meg tilbake til hovudstaden og masteroppgåven fortare enn svint, hadde eg ein plan om at min visitt i k-town skulle vere så ubemerka som over hovudet mogleg. Planen slo ei lita sprekke då eg innsåg at eg enten måtte overnatte eller henge på togstasjonen til kl 2 på natta for å komme meg på nattoget. Då var det greit å ha ei lillesøster som har ein hybel med plass til storesøster.

Eg hadde lova mi fantastiske venninne K at eg skulle melde frå neste gong eg kom til Kristiansand, men sidan eg ikkje ante kva tid møtet var omme og eg altså skulle campe hos søster, braut eg løftet mitt. Eg hadde lyst til å skulle ha tid til å møte ho, og det hadde eg jo ikkje.

Det var litt daudtid mellom togets ankomst og årsmøtets start. Lillesøster skulle halde appell på datalagringsdemonstrasjonen, og vi blei samde om å møtes for å gå gjennom appell og få i oss litt mat før demoen. Ho var forsinka, så eg sprang ein tur innom Hobbyhimmelen mens eg venta. Eg hadde ikkje meir enn kome meg til Markens før tre kjende ansikt kjem mot meg. Ks søster, niese og mor. Det var sjølvsagt stas å møte dei (det er det alltid!), men eg innsåg at min inkognitoplan rauk. Så det song.

Godt var kanskje det, for Fædrelandsvennen hadde sjølvsagt sine speidarar på demonstrasjonen. Og eg hadde fått ganske mykje problem med å skulle påstå at eg (og den stygge sekken til einkvan som har flytta ut av kollektivet mitt) ikkje var til stades dersom nokon tilfeldigvis hadde surfa innom fvn.no sin nettsak frå demoen..

(Den stygge sekken, Hobbyhimmelenposen, lillebror, Marius og eg. Pluss litt av handa til intiativtakaren)

Note to self: å opptre inkognito funker ikkje. I alle fall ikkje i Kristiansand. Kjenner for mange der.. :)

"Hvorfor tvinger vi folk til å bo på steder de ikke vil"

Det var overskrifta på ei lenke eg fann på facebook. Majoran Vivekananthan, redaktør i Utrop, har i Aftenposten teke til orde for å legge ned Nord-Noreg.

Premissa hans er som følger:

(1) Distrikspolitikk er noko særeige norsk.

(2) Folk vil ikkje bu i distrikta, ettersom fråflyttinga frå nord er stor

(3) som konsekvens av (1) og (2) må den nordligste landsdelen overlates til samane, for nord er eigentleg deira territorie.

Hovudproblemet er bare at grunnmuren i premisset hans svikter aldeles. Distriktspolitikk er eit utbreidd fenomen, også i vår del av verda. I Norden liker både Finland, Island og Noreg å skryte av god disktriktspolitikk. Danmark sleng seg på når det passer. I Tyskland har ein drive med omfattande subsidiering der ein har kunne i høve til EU. I Litauen har styresmaktene arbeidd for å få fleire til å trekke ut på landsbygda (sjølv om finanskrisa har satt ein stopper for dei mest drastiske tiltaka). Denne distriktspolitikken handler ikkje om tvangsflytting, men om at folk skal få høve til å bu der dei sjølv ynskjer. Som når 4 av 10 i Oslo seier dei helst vil bu i landlege omgivnader.

Den største samekommunen i Noreg er Oslo. Berre kring 10% av folkesetnaden i dei 3 nordligaste fylka er registrert i samemanntalet. Før grensedragninga blei endeleg i 1826 var dei aller nordligaste delane av Noreg (Nord-Troms og Finnmark) eit etnisk lappeteppe, der kvenar, finnar, nordmenn, russarar, sjøsamar og vidde-samar budde om kvarandre. Å hevde at landet der utelukkande tilhøyrer samane er å undergrave den kollektive bruken av og retten til området.

I tillegg roter han seg bort i eit demokratiresonnement som ikkje held vatn. Han viser til fornorsknigspolitikken som har vore ført andsynes samar og kvenar og seier "I Norge har vi demokrati, og det betyr at flertallet bestemmer, og minoritetene må følge det som blir bestemt". HELDIGVIS tar han grundig feil der. Heldigvis har både Noreg og verda lært av sine feil. Derfor har den norske grunnlova mindretalsvern. Derfor har verdssamfunnet utarbeida menneskerettane, som er implementert til å bli norsk lov.

Innlegget hans ender opp med kor mykje det koster Noreg å halde liv i Nord-Noreg (kor kom det ifrå?) og at hovudgrunnen til at hans kongstanke nok ikkje blir realisert er mangelen på lausrivingstanke hos samane.

Eg kjenner eg utover innlegget er på leiting etter hint om at dette er ironisk. Men Vivekananthan er enten ein dårleg komiker (som ikkje klarer å ironisere sterkt nok til å få fram at det er ironi)  eller ein debattant som ikkje har gjort heimeleksa. Alt tyder på det siste. (Oppdatert: Sjølv meiner han altså at dette innlegget er skrive med mykje ironi og sarkasme. Eg siterer min norsklærer: "ironi i skriftleg tekst skal overdrives til dei grader at det ikkje er tvil. Gjer du ikkje det, kan du ikkje komme etterpå å rekne deg misforstått".)

Det heile er ei særs pinleg farse, og eg kjenner eg slit litt med å ikkje la dette slå tilbake på ei avis eg liker godt. Utrop-redaktøren bør ta seg ein lang ferie. I Distriktsnoreg. Eg er viss på at eg kan skaffe han mange gratis overnattinger og spanande opplevingar hjå mine kjende i nord, hjå folk med både norsk, samisk og kvensk blod i årene. Så skal han få komme ein tur sørpå også til oss ytterst i havgapet også om han vil. Eg foreslår ein slags omvendt tea-time. I mangel på betre nemning døyper eg den pulverkaffi-dagen.

Vi leiker då ikkje demokrati?!

Farsunds Avis melder i dag om oppheta debatt i kommunestyret i går. Farsund kjem særs dårleg ut i KS måling av lokaldemokrati. Tala KS presenterer er alvorlege, og alle i kommunestyret bør ta dette særs alvorleg. Kommunestyret burde i fellesskap ha gått saman for å finne løysinger for å heve tilliten til lokaldemokratiet og få lokaldemokratiet til å fungere.

Det er direkte pinleg at kommunestyret ikkje klarer å stå samla om å få til å løyse problemet. Det er direkte uansvarleg av Framstegspartiet si gruppe å skyve lokaldemokratiet foran seg og kalle det for "tyranni" at FrP sjølv ikkje er i posisjon. Måten FrP handsamar dette på, vekker ikkje akkurat tillit til at dei vil kunne gå inn i posisjon på seinare tidspunkt.

Eg opplev stadig i samtaler med innbyggarar i kommunen at det er ei veldig politikerforrakt i kommunen, og det skremmer meg. Kommunestyret framstår som ein gjeng som er meir oppteken av å sutre og sikre sine grupper enn å finne gode fellesskapsløysinger, slik eg får det formidla frå andre. Dette er innvendinger kommunestyret må ta på alvor. Det trengs store grep, og heile kommunestyret må løfte i flokk. Det inkluderer også FrP.

Visum og valkamp

Dette innlegget er også å finne på LNU-bloggen, men sidan eg rekner med at det finst folk som les min blogg som ikkje les LNU-bloggen, poster eg innlegget også her.

Lørdag til mandag hadde Det europeiske ungdomsrådet (YFJ) si arbeidsgruppe for menneskerettar sitt siste møte, og som LNUs representant i arbeidsgruppa, var eg med. Medan alle tidlegare møte har vore i Brussel, slapp vi denne gongen å vende nasa mot det haustkalde Europolis – NAYORA, Aserbadijans landsråd, inviterte oss til Baku.

Billettane blei tinga i god tid, og fordi alle arbeidsgruppemedlemmer er Schengen-borgarar, trong vi på tingingstidspunktet ikkje å ha fått visum på førehand, men kunne få dette på grensa. Men ei veke før avreise, blei det brått oppdaga at Aserbadijan har skjerpa inn reglementet sitt. Kva gjer ein då? Jo, ein byrjer sjølvsagt med å undersøke om det finst noko som helst slags høve til å få fiksa førehandsvisum. I mitt tilfelle ville det bety ein tur til Stockholm – ein tanke eg raskt slo frå meg då eg forstod at eg også måtte ha førehandsbetalt visumet, og pengeoverføringa frå min norske til deira svenske konto ville ta lenger tid enn eg hadde. Så då var det berre å slå tanken på å reise ifrå seg, igrunnen. Eg låg febersjuk i Oslo og kjende at det igrunnen var like greitt å berre bli liggande.

Men så, torsdag ettermiddag, kom ei noko overraskande melding frå Baku. Vi hadde fått visum likevel. Som det går fram av den aseriske ambassaden i Stockholm sine sider er det ganske vanskeleg å få visum i landet om dagen. Nokre få unnatak finst det, og eit klokt hovud tenkte at «hey, kva om vi gjer eit forsøk på å få ein invitasjon frå eit av unnataka?». Som sagt, så gjort. Unnatak 2 seier at visum kan utstedes «Upon official invitation of the President, Prime Minister, Speaker of Milli Majlis (Parliament), Head of Administration of the President of the Republic of Azerbaijan and Chairman of Ali Majlis (Supreme Assembly) of the Autonomous Republic of Nakhchivan;». Vel. Kanskje ikkje verdas enklaste jobb, men verd eit forsøk. Og det viste seg brått at fordi leiaren i NAYORA er ein god venn av sportsministeren i landet, som kunne gå god for at vi var bra folk sidan vi skulle besøke NAYORA, gjekk migrasjonsministeren himself med på å signere invitasjonen vår – og alle andre papir som var naudsynte for å komme oss av gårde (deriblant brev til flyselskapa om at dei kunne sende oss ombord).

Men kvifor gjere noko i utgangspunktet enkelt, vanskeleg?

At det kom nye visumregler frå 15. oktober har blitt forklart med eit ønske om å hindre korrupsjon på grensa og gjere det mogleg for alle gjester i landet å faktisk vite på førehand om dei får høve til å bli så lenge som dei måtte ønske – og ikkje risikere etter ankomst at dei ikkje får utvida visum. Og det er ikkje tvil om at det har sine fordeler med innskjerping for dei reisande sin del. Men det har vore spekulert i om det ligg ein mindre edel grunn for det: å hindre journalister og observatører tilgang til landet i samband med valet 7. november.

Oppladinga til valet er i full gang, og både på oppslagstavler og i butikkvinduer finn ein plakater som fortel kven ein bør røyste på i det føreståande valet. Skjønt, ein plakat her og ein plakat der gjer ingen valkamp, og samanlikna med alle andre land eg har vore i like før valet, er det overraskande kor lite ein merker at valkampen er inne i si nest siste veke. Men kanskje er det fordi «alle» veit kven som kjem til å vinne valet. New Azerbaijani Party, nasjonalistpartiet skipa av «landsfaderen» Heydar Aliyev og nå leia av sonen hans, president Ilham Aliyev, har sitte med makta sidan 1993, og blir kritisert for ikkje å lede landet etter dei prinsippa som kreves for at det skal kunne kalles eit demokrati. OSSE underkjente meinte at vala i både 2003 og 2007 ikkje er gyldige. Freedom House meiner landet går i feil retning, og rekner dei ikkje lenger som eit «delvis ope» demokrati.

Men meir om menneskerettar, Aserbadijan og Europeiske ungdomsrettar kjem vonleg ein annan dag – nå må eg nesten komme meg under dyna, i morgon går turen til Island og ungdomsforskningskonferanse.

Det gløymte demokratiet

For ei tid tilbake var eg ein tur i Kviterussland. Og i møtet med kviterussiske venner fekk eg ei ny forståing av kva demokrati er, og kvifor det er så viktig.

I ei samtale med ei av mine kviterussiske venninner, seier ho brått "du, eg er så misunneleg på deg! Som får lov til å bu i eit levande demokrati. Kvar einaste morgon vakner eg opp, og kjenner at det er ein ting som saknast i livet mitt. I landet mitt. Og det er høvet til å bu i eit demokratisk land."

Det var ei uttale som virka både fjern og på grensa til overdramatisk på meg. Min første tanke var om at det nok var litt overdrive. Inntil det gjekk opp for meg kva demokrati faktisk betyr i eit land som Kviterussland. Demokrati handlar nemleg ikkje berre om retten til å demokratisk velge kven ein vil at skal styre landet, kva politikk som skal gjelde innan landegrensene. Demokrati handlar også om ting vi tek vel så for gitt: om retten til å seie si meining heilt fritt utan å risikere fengsling. Om retten til å kunne organisere seg. Om retten til å kunne samles i større grupper utan å mistenkes for å arbeide mot styresmaktene. Om høvet til å kunne kjenne seg trygg på sine omgjevnader, utan frykt for at den som er eins beste venn brått skal vere angivar - eller, enda verre, brått utføre ugjerninger mot deg. Det høyres kanskje ut som ei historie frå 1984, men det er røynddomen, også her i Europa.

Venninna mi fortalde ei historie om ei ung jente ho kjende, som etter eit besøk av si beste venninne var funne daud på golvet. Ho døydde av forgifting. Bestevenninna hadde nemleg fått ein telefon frå ein mann som melde at dersom ho ikkje gjorde som han sa, og tok livet av si beste venninne, skulle han personleg drepe familien hennar. Redsla gjorde henne til drapskvinne.

Demokratiet inneber ein tryggheit vi tek for gitt, og det kan vere farleg, fordi det gjer at vi gløymer at vi må kjempe for demokratiet.

Kampen for demokratiet er ein kamp vi må kjempe kvar einaste dag.


Og eit lite PS: Veka etter at eg var i Kviterussland, trefte min kompis Hans att somme av våre felles kviterussiske venner. Han har skildra møtet med ei av dei på sin blogg.