onsdag, februar 02, 2011

Konkurranseinstinktet slår (ikkje) til igjen

Eg byrja visst eit "nytt og betre liv" i januar. Ikkje som i massiv omveltning av livet mitt, men som i at eg har byrja å trene sånn ein gong innimellom. Og la deg nå ikkje lure av mi falske beskjedenheit, kjære leser. For "sånn ein gong innimellom" betyr ikkje nødvendigvis 1 gong kvar 4. veke. Dei siste to vekene har gjennomsnittet mitt ligge på 3 gonger i veka. Og frå å ligge på 0, føler eg det er nesten i overkant.

Og kvifor? Først og framst fordi eg kjenner at når eg deler tida mellom soving, vasing, masteroppgåve og organisasjonsverksemd, blei eg heilt nøytt til å sørge for å få satt kroppen i rørsle innimellom også - og litt meir enn berre i det eg går til og frå trikken på veg til eller frå Blindern. Eg vil sjølvsagt ikkje bli lei meg om eg får muskler og kondis også, men det er altså ikkje primært derfor. Enda eg veit om meir enn ei handfull som vil meine at det er eit enda betre argument for å begynne å trene. Men sorry mac, akkurat det funker ikkje som hovudmotivasjon for mitt vedkommande.

Så derfor er det dans mandag og tirsdag og symjing minst 1 dag i veka. Strengt tatt bør eg minst doble symjeverksemda, for min symjepartnar A har nemlig bestemt at vi skal ha klart å symje minst 10.000 meter innen 31. mars. Grunnen finn du her. Så langt ligg eg på 1.100. A på det dobbelte, eller deromkring. Etter at A i dag utbraut "eg trudde EG var treig til å svømme - så traff eg deg" begynner eg sjølvsagt å fundere på om målet er alt anna enn realistisk, men i neste nu kjem eg på at eg er 1/10 på veg. Me skal koma, um inkje saa braat, som salig Aasen sa det.

Og sidan A sin hovudmotivasjon ligg i konkurransen, og ho ligg påfallande mykje lenger framføre meg i å nå målet ho har sett for oss, fann eg ut at eg skulle iverksette ein intern konkurranse i bassenget i dag. Eg berre gløymte å fortelle ho om den. Eg bestemte meg for å klare å slå ho i første halvrunde i bassenget, altså første gonga vi svømte bassenget på langs. Og eg fekk det til. Deretter slo ho meg ned i støvleskafta, som venta. Men min spontankonkurranse medførte at hennar konkurranseinstinkt blei meir enn vekka, og før eg visste ordet av det, låg ho ikkje berre ein bassengrunde framføre meg, men to fram-og-tilbakerunder. Eg var trøysta til den gamle mannen ved siden av meg - eg var ungdommen som IKKJE svømte forbi han. Nokon må jo vere det også!

Ingen kommentarer: