Relativt

Eg sit på lesesalen på TF og prøver febrilsk å vrenge hjernen min til å komme på noko lurt å skrive i eksamensoppgaven min. Ingen enkel oppgave, er eg redd. På eseLsalen, som det heiter her på bruket, står vindauga oppe, og "småfuglen i hekken synger sangen min". Som fekk meg til å gruble litt på nordmenns forhold til to parallelle fenomen: a) natur og b) stillheit.

Førre helg var ei i Brussel, og på vår vandring frå kontoret til YFJ og til middagen rett nedenfor Justispalasset kom vi inn i ei smal gate der all lyden frå Ringvegen forsvann - den einaste lyden ein kunne høyre var fuglene som song i Kong Leopols hage like ved. "Å så fantastisk stille det er her!" utbryter eg til min austerriske kollega. Han svarer "ja, om den fuglen der oppe bare hadde holdt munn, så".

Eg har aldri kjend meg så norsk som det eg gjorde då. Brått gjekk det nemlig opp for meg at det i mitt svært så norske sinn er at ein del av pakka med å oppsøke skogens ro jo nettopp er å høyre på stilla, freden OG fuglesongen.


(og nei, det er ikkje vipe som er utenfor her. Men eg bare MÅ ta ho fram, fordi eg er vårglad, og vipa er jo vårfuglen framfor nokon!)

---
En vill en. DumDum Boys. Blodig alvor. 1987