God bedring, Fredrick!

Svenske medier melder at svenske Centerpartiets Riksdagsrepresentant Fredrick Federley har blitt slått ned utenfor sitt eget hjem i kveld. Vitner forteller at gjerningsmennene ventet på ham, og fordi han ble frastjålet lommeboka, etterforskes det som et ran.

Dette er ikke første gangen Fredrick har blitt utsatt for vold, og tidligere har det vært koblet til hans legning. Mannen er kontroversiell, kanskje mest fordi han er så kompromissløs i henhold til sin egen identitet. Takk og lov for det. Han passer nemlig ikke helt inn i bildet av hvordan en Riksdagsrepresentant skal være: Han er ikke bare åpen om sin homofile legning, han har introdusert Sverige for sitt drag-alter ego Ursula i beste sendetid på SVT og var den eneste riksdagsrepresentanten som ville innrømme å ha brukt narkotika. Det kan også nevnes at han er den mest pro-israelske jeg kjenner (og jeg er fra Sørlandet og i slekt med halve "med Israel for fred"!) - i bursdagsgave for noen år siden ville han igrunnen bare ha penger til den israelske hæren... Politisk tør han gripe fatt i saker andre ikke tør røre, kanskje nettopp fordi han "kan".

Men kontroversiell eller ikke - det finnes ingen unnskyldning mot å bruke vold! Fredricks venninne Camilla skriver på sin blogg om en episode hvor Fredrick fikk beskjed om å ikke benytte seg av kollektivtransport hjem den dagen - fordi det pågikk demonstrasjoner som i skarpe ordelag rettet skytsen mot Fredrick. Säpo fryktet derfor at hans eventuelle tilstedeværelse kunne bety at verbal skyts ble fysisk skyts.

Det burde være helt unødvendig for et "menig" parlamentsmedlem å måtte vurdere livvakt i et demokratisk samfunn. Derfor er det viktig at vi som samfunn jobber for å komme hatet og volden til livs - og gjør det mulig for alle å være seg selv. Fullt og helt.

Politisk står vi så langt fra hverandre som man kan komme innen søsterpartier (søstre som for tiden kanskje er mer søstre enn venner..), men jeg unner virkelig Fredrick å komme inn i Riksdagen igjen, og jeg unner Sverige å få han inn der igjen, for han trengs. Både som den rebellen han av og til er, og som et bevis på at man kan være den man er, uansett.

God bedring, Fredrick! Måtte du komme deg på beina igjen fort!

Då og nå

Eg er i snøfylte Vilhelmina i Nord-Sverige. Vilhelminas nabobyar heitter Frederika og Dorothea, og alle tre er oppkalla etter Dronning Frederica Dorotea Vilhelmina, som fekk desse små stadane i Lappland som morgongåve. Og byane bytta namn til hennar namn.

Og eg kan ikkje unngå å fundere på korleis det hadde vore om nokon nåverande skandinaviske monarker hadde gjort det same? Om t.d. Harald hadde gjeve Sonja Koppang i gåve, og Koppang over natta skulle endre namn til "Sonja". Og stakkars den plassen som hadde måtte fått det upraktiske namnet "Mette-Marit"..

Storbyen Oslo?

Under ei forelesning for ei tid tilbake blei eg sittande og fundere på forskjellane mellom norsk og svensk. Bakgrunnen var vår svenske forelesars leiting etter eit ord som kunne erstatte det svenske "by".

For medan migrasjonen frå "byen til staden" er ganske vanleg i eit urbanisert og sentralisert Sverige, vil meininga kunne oppfattes ganske annleis på norsk - og det skuldes (dessverre?) ikkje at vi har eit motsett sentraliseringsmønster.

Noko seier meg at svenskene får oppfylt alle sine fordommar mot sine "bondske" naboar i vest når vi snakkar om "Storbyen Oslo"...

Jag vil leva, jag vill dö i Norden!

Eg kjenner meg for tida veldig nordisk, av ulike grunner. At eg brått skal farte Norden rundt dei komande vekene, har sjølvsagt litt med saken å gjere, men mest er det bare fordi eg kjenner at eg liker Norden som "institusjon". Eg liker tanken på at ein har ein del til felles her oppe i det høge nord, noko som er meir enn berre godt naboskap.

Eg har hatt eit problem: den nordiske felles språkforståinga er ikkje som ho var. Og ein kan kreve at det skal vere "skandinavisk språk" som arbeidsspråk innad i det nordiske samarbeidet så mykje ein berre vil når det berre er dei med skandinavisk tungemål som forstår kvarandre - og knapt nok det. For så lenge islendingane har fjerna dansk som første framandspråk og finskspråklege finnar ikkje ser nytten av å kunne svensk, og derfor nedprioriterer dette som språk i skulen, har ein klart å føre nasjonale politikkar som får store konsekvensar for det nordiske samarbeidet, trass i elles mange likskaper mellom landa.

Betre blir det sjølvsagt ikkje av at våre svenske og danske naboar har store problem med å forstå oss - og kvarandre. (I Danmark har det jamvel strekt seg så langt at ein københavnar kan ha problem med å fatte kva ein nordjyde seier - innslag frå (særleg Nord-) Jylland tekstes på dansk tv!).

Med mindre det skjer drastiske endringar, står ein altså i fare for anten å gjere det nordiske samarbeidet til ein eksklusiv klubb for folk som har ein særleg interesse for språk. Slik stoda er nå, er det to moglege utfall: anten kan ein fire på språkkravet, og tillate engelsk, slik Ungdommens Nordiske Råd har gjort (og som førte til at Nordisk Råd hastehandsama ei bevilging til tolking). Eller ein må ta tak i den nasjonale skolepolitikken, og satse på den nordiske dimensjonen. Og sjølv om eg personleg skulle ønske ein gjorde det siste, er det nok den første som er mest realistisk.

Det har blitt frykta at heile det nordiske samarbeidet vil falle i det ein firer på språkkravet. Det er sjølvsagt berre tull. Det er for mange andre ting som bind oss saman til at det er noko å frykte. Samfunnsstruktur, politisk system, tenkesett, protestantisk arv er berre nokre av tinga ein har felles om ein trekk frå språket.

Nå som svenskane stal Fredrik Skavlan, betres kanskje den svensk-norske språkforståinga. Og kanskje er det ein del å lære også for oss nordmenn?!

---
Dagens song: Du gamla du fria, Sveriges nasjonalsang