Viser innlegg med etiketten poesi. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten poesi. Vis alle innlegg

onsdag, oktober 08, 2014

Bok: Guds barn av Lars Petter Sveen

Bokhausten 2014 ser ut til å bli ein særs god bokhaust. Boknerden i meg gler seg like mykje kvar haust. Eg finles bokmeldingane som kjem i både små og store aviser, og lista over bøker eg skal lesa ein dag eg får tid, veks alltid så mistenkeleg mykje fortare enn eg klarar å lese bøkene ut. Difor ender det ofte med at eg gremmes når jula kjem, og eg innser at hausten blei for kort  i år igjen. I år har eg difor, for første gong i historia, laga ei prioriteringsliste over bøker eg skal lesa før jul. Og mykje på grunn av Dagbladet si melding og Vårt Land sitt intervju, hamna Lars Petter Sveens Guds barn aller øvst på den lista. Gleda var difor ganske stor då Aschehoug i starten av månaden spurte om eg kanskje hadde lyst til å lesa boka? Sjølvsagt hadde eg det!

Sveen debuterte i si tid med ei novellesamling, og at han meistrer novellesjangeren blir tydeleg også i denne boka. Forlaget marknadsfører boka som ein roman. Strengt tatt er dette ein roman fortald som noveller, men som bryt novellelovene og difor heng saman. Språkdrakta er særs poetisk (og han har lånt frå fleire gode diktarar), og han har ein manglande teiknsetting ved replikk som på eine sida trigger rettetrongen i denne norsklæraren, men som samstundes understreker det poetiske språket han bruker. Språket er vakkert, og gir den til dels überdystre handlinga ein vakker glød. Det krev stor forfattarkunst å klara det.

Forlaget har førehandsannonsert boka med "Dette er historier ingen har lese før, frå ei verd alle kjenner til.". Skildringa kunne nok ikkje vore meir passande. Guds barn fortel historiene til menneska på Jesu samtid. Nokre av dei flykter, andre forfølger. Nokre er sterke i trua, andre tvilar. Nokre ser framover, andre har blikket vendt bakover og innover. Nokre reiser, andre blir verande. Saman har desse blitt ei vakker bok om tvil, tru, kjærleik, ære, ærefrykt, daud, naud, vankunne og von.

Boka tek til i det Kong Herodes krev at alle guteborn under 2 år skal drepast (Matteus 2:16). Me møter offiseren Cato, som handlar på kongens ordre, men som kjenner tvilen komme gnagande. Han prøver å legitimera overfor seg sjølv at det er rett å følga ordre, rett å ikkje handla på den måten samvitet eigentleg fortel at han burde.

Me møter Jakob, som fryktar at den stammande sonen hans er merkt av det vonde, og som let jakta på den som kan heile sonen bli altoppslukande. Me møter den døde kona, som frå det hinsidige framleis ikkje klarar å slutte å uroa seg for mannen sin og relasjonen han har til familien. Me møter jenta med det knuste ansiktet, ho som må dekka seg til og gøyma seg vekk, men som likevel, eller kanskje nettopp derfor, er den sterke. Røvaren som gjer det vonde, men som vil det gode. Me møter dei som fulgte andre profetar og andre som rekna seg som profetar. Me møter Anna, som forlèt alt ho har for å finna att Andreas, mannen ho elska, men som forlot ho.

Sveen speler på det kristne fellesgodset, men utan å gjere dette til eit kristent verk. Jesus speler ein viktig rolle, men berre som birolle. For dette er forteljinger frå Kristi samtid, til ei viss grad frå livet til disiplane hans. Det er forteljinga om dei utstøtte, om dei inkluderte, om dei som står utanfor og dei som står midt i. Det er historier om dei som følger Jesus, og om dei som aldri høyrer om han. Det er rå og krevande historier frå ei rå og krevande tid. Historia er velskrive, men stundom tunglese. Ho utfordrar lesaren, tvinger fram refleksjonar kring råskap, truskap og tru. Men duverden for ei bok!

Les det første kapitlet nederst på denne sida. Resten av boka er minst like god. Nyt.

mandag, februar 14, 2011

Det vackraste...

Eg hadde eigentleg tenkt å la dagen i dag passere i det stille, alternativt ikkje fokusere på Valentine-delen av 14. februar. Ikkje fordi eg er bitter og sur over å vere singel, men fordi eg er generelt skeptisk til alle slike dagar som har som formål å "skaffe kortmakerne, blomsterhandlerne, konfektprodusentene og gullsmedene singling i kassen.", som Ingvill Dybfest Dahl så fint formulerte det.

Men så snubla eg over eit knippe dikt på bloggen til Tarald Stein. Og særleg dette totte eg var så fint at eg rett og slett måtte la vere å ignorere Valentine-delen av dagen i dag. Høyr berre:


Kvar gong vi møtest
omset du meg
til eit vakrare språk
Eg vil skrive med dine ord
dikt som pustar
med dine lunger
Bokstavar du kan kjærteikne
med tunga, sjå dei vekse
til versalar


I helga var eg på møte i Nordiska Centerungdomens Förbund i Göteborg. Der hang eg så mykje i lag med både svensker og finner at eg igrunnen enda opp med å snakke svensk til alle som ikkje var norske. Og inspirert av den finske innretninga på Alle Hjärtans dag - vennskapsfeiringa - kjende eg for å komme med ei anbefaling på den finaste vennskapssongen eg veit. Odd Nordstogas versjon av Aslaug Vaas fantastiske dikt Guten og Folen.

Njuta, bara!

tirsdag, juli 06, 2010

...når til og med tysk blir poetisk

Eg digger Nederland. Eg liker å sette det på konto for mitt nederlanske opphav - ein nederlandsk sjøfarer i fjern fortid som forliste utanfor Lista, og som trass alt var heldig: han kom frå det med livet i behald, og fekk god forpleining frå jenta på garden der han fekk pleie. Jenta blei seinare hans kone, og var så absolutt ein medverkade årsak til at eg kom til verda mange generasjonar etter.

Om min Nederlandsfascinasjon virkelig heng saman med det nederlandske dna-et ein skal kunne finne i meg, er nok ikkje heile sanninga. Eit trivelig folkeferd (også når dei er på reisefot, i motsetnad til litt for mange av deira naboar i aust..), fantastisk land og fascinerande språk medverker nok vel så sterkt. I alle fall er kombinasjonen uslåeleg, og eg digger NL. Så eg jubla ganske godt då dei særs fortent slo Uruguay i dag.

Min gode venn M, som heier på Tyskland, prøvde å overtyde meg om at eg var heilt på viddene i min fascinasjon. Om språket seier han "Nei då vert til og med tysk poetisk! :D". Men finst det noko meir potisk enn dette: ????

Über allen Gipfeln
Ist Ruh,
In allen Wipfeln
Spürest du
Kaum einen Hauch;
Die Vögelein schweigen im Walde.
Warte nur, balde
Ruhest du auch.


Kjære M, hadde du i det minste sagt at "Signhild, fotball har du ikkje greie på", så hadde du hatt rett, og du hadde parkert meg... Sjølv om eg nå er oppe i 7 sette kamper i mitt liv - derav 5 i dette VM.

(Den første var Vålerenga mot eit eller anna lag i Tippeligaavsluttinga det året John Carew var 18 år. Fordi han var så kjekk, og det var spådd at han ville bli den yngste toppskåreren ever. Kampen var så kjedelig at lillebror og mine kompiser gjekk ut for å spele fotball. Eg sat att. Og John skåra ikkje i det heile.)


(Ok, då, kjære M. Så skal du få den i'en som vanta i overskrifta. Alt for dæ, visstnok..)