Fram og tilbake er (nesten) dobbelt så dyrt

Dette innlegget er også publisert på LNU-bloggen, men atter ei gong kjende eg det kunne vere ok å dobbeltpublisere.

Torsdag og fredag har konferansen «Youth – Voice of the Future» funne stad her i Reykjavik. Eg har teke del i den som LNUs representant i Nordisk Barne- og Ungdomskomite (NORDBUK), sidan eg skulle til Reykjavik denne helga likevel. Konferansen finn stad her fordi den første allnordiske ungdomsundersøkinga nokon sinne blei lansert på torsdag. Denne undersøkinga er iverksett under islandsk formannsskap i Nordisk Ministerråd i fjor, og derfor er det akkurat her den lanseres. Videregåendeelever i 5 land og 3 sjølstyreområder har tatt del i undersøkelsen, og når eg berre får sett nærare på den, lover eg å komme tilbake med «highlights».

Men altså. Konferanse betyr fin middag. I dette tilfellet tilbaud dei også seightseeing mellom konferanse og middag, men eg prioriterte i staden å vere jakkeshoppingskonsulent for den svenske ungdomsrepresentanten i NORDBUK. Etter x antall prøvde jakker (men framleis ingen handleposer) fann vi ut at det ville vere på tide å kaste seg ut i ein taxi til restauranten. Mikael hadde namnet på plassen i jakkelomma. «Yupp, I know where that is» sa taxisjåføren, «men det er godt og vel 20 minutt dit. Men dei har god mat, då!». Vi hadde fått inntrykk av at middagen skulle vere i sentrum av Reykjavik, så vi syntes jo det var litt pussig. Men pytt. Kjør på.

Då gatelysene langs vegen forsvann, sende eg ei melding til ein av organisatorane for å høyre om vi virkelig skulle langt utpå landet. Ingen svar.

Etter langt og lenger enn langt, kom vi omsider til restauranten. Taksameteret kunne då fortelle at rekninga var på 9000 kroner. Islandske sådan. Men fair enough, det koster å vere kar.

Men vent. Noko virker gale. For denne restauranten langt ute i ingenmannsland ser like øde ut som landskapet rundt. Ingen lys. Sjåføren skrur på fjernlysene, og avslører eit kjøkken utan folk. Så vi prøver å ringe «Mr Do-not-answer», som atter ei gong lev opp til sitt nye økenamn. Kva gjer ein då? Gjennomgang av telefonlistene på mobilene våre er nødvendig, og dette gir oss eit håp:vi har eit nr til ein av dei som er på konferansen. Jón blir vår redning. «Have they changed restaurant?» «Eeeeh! Yeah. Didn't you hear»?

Sjåføren skrur av taksameteret i sympati med to bortkomne skandinavere og set kursen mot Reykjavik sentrum igjen. Han skrur det ikke på igjen før det er 11 km igjen – langt over halvveis.

Vi kjem omsider til riktig stad, og taxiregninga har klart å bli langt over femsifra i islandsk valuta – og ganske nær firesifra i norske. I det vi omsider melder vår ankomst og fortel arrangørane at vi har vore vegen om den opphavleg oppsette restauranten, er det tydelig at dei tykkjer dette er verre enn vi tykkjer det er. Det viste seg til og med at den restauranten som opprinneleg var sett opp, i mellomtida var nedlagt som følge av finanskrisa, og at ein i all hast hadde måtte omrokkere. Dei har opplyst om det i arbeidsgruppene (minus den der Mikael var), og i konferanselokalet hadde ein hengt opp lapper vi har oversett.

Moralen er; fram og tilbake er ikkje bare dobbelt så langt, det er i tillegg ganske dyrt. I det minste fekk vi ei god historie ut av det. Aldri så galt at det ikkje er godt for noko.