Vilnius førre veke:
«Seriøst?! Er de sikre på at de vil legge igjen hele 10 litas?! Det er jo ekstremt mykje!», sa mi lituiske venninne. I norske kroner snakker vi i underkant av 23 kroner. Som for såvidt var nesten en tredjedel av det vi hadde betalt for to pizzaer, så spørsmålet var på sin plass. Men å følge hennar døme og legge igjen 1 LTL – som per akkurat i dag er 2.28 kroner – det var litt i overkant lite tips. Med våre norske auger.
Tidlegare den dagen hadde min gode venn organisatoren reagerte på at vi hadde brukt 60 LTL på taxien fra flyplassen til Vilnius sentrum. 60 = 136.81. Eg betalte meir for å komme meg frå Bislett til nasjonalteateret same morgon.
Litauiske daglegvarehandeler er ikkje spesielt mykje billegare enn dei norske. Med unntak for sukkervarer og alkohol, er prisforskjellen ikkje stor nok til at ein verkeleg reflekterer over skilnaden.
Oslo denne veka:
I går fortalte ein litauisk venn av meg at minimumslønna i heimlandet hans er på 290 euro i månaden. Eg måtte spørre opp igjen 4 gonger for å sjekke at eg ikkje hadde bomma og gløymt ein null – eller at det i det minste skulle vere eit 8 der eg høyrte 2. Men nei. Minstelønna er på kring 2300 i månaden. Og ikkje bare er det minstelønna – det er det nivået det ligg på for svært mange, og kanskje særleg i daglegvarebransjen. Gjennomsnittslønna i landet er på 400 Euro, som i dag tilsvarer 3153 kroner.
Seinare same kveld drakk vi øl til middagen. Øla på det norske hotellet kosta 59 kroner (og var på ingen måte verd den prisen). Brått seier han at han, som etter forholda tener mykje, måtte ut med nesten ei dagslønn for øla. Skamfull unnlot eg å seie at denne kosta mindre enn halve mi timelønn.
Vi nordmenn bruker kring 11% av dei totale inntektene våre på mat. Litauarane brukar over 40. Andelen ein bruker på bustad er nokon lunde lik i båe land.
Der vi knapt har merka finanskrisa, har Litauen måtte skore sine offentlege budsjetter med over 30% - som ein tek inn gjennom kutt i lønninger, kutt i offentlege tenester og kutt i tilskotsordninger. Samstundes vedtek det litauiske parlamentet etter alle solemerker ei midlertidig lov som gjer arbeidsgjevarane rett til å sparke folk på dagen - utan grunngjeving. Tomas Tomilinas, rådgjevar for det litauiske bondepartiet, uttalte til Klassekampen for ei tid tilbake at "problemet med slike midlertidige lover er at de gjerne har en tendens til å bli permanente". Det har han vel dessverre rett i.
Spanjolene har ei arbeidsløyse på over 20%, og ungdomsarbeidsløysa nærmer seg det dobbelte. Litauens arbeidsløyse nærmer seg dei tala, men har ikkje kome på det spanske nivået ennå. Men dei har ei tilleggsutfordring: emigrasjon. I løpet av 14 år har folketalet gått ned med over 300.000 mennesker - i all hovudsak fordi folk flytter utenlands for å arbeide. I Noreg og andre land der dei får meir enn dobla månadslønna. Og klarare kan det vel ikkje seiast, enn i vers 2 av det som var MGPs mest politiske nummer:
(Her også med tekst, så ein faktisk kan få med seg kva det er dei syng..)
«Seriøst?! Er de sikre på at de vil legge igjen hele 10 litas?! Det er jo ekstremt mykje!», sa mi lituiske venninne. I norske kroner snakker vi i underkant av 23 kroner. Som for såvidt var nesten en tredjedel av det vi hadde betalt for to pizzaer, så spørsmålet var på sin plass. Men å følge hennar døme og legge igjen 1 LTL – som per akkurat i dag er 2.28 kroner – det var litt i overkant lite tips. Med våre norske auger.
Tidlegare den dagen hadde min gode venn organisatoren reagerte på at vi hadde brukt 60 LTL på taxien fra flyplassen til Vilnius sentrum. 60 = 136.81. Eg betalte meir for å komme meg frå Bislett til nasjonalteateret same morgon.
Litauiske daglegvarehandeler er ikkje spesielt mykje billegare enn dei norske. Med unntak for sukkervarer og alkohol, er prisforskjellen ikkje stor nok til at ein verkeleg reflekterer over skilnaden.
Oslo denne veka:
I går fortalte ein litauisk venn av meg at minimumslønna i heimlandet hans er på 290 euro i månaden. Eg måtte spørre opp igjen 4 gonger for å sjekke at eg ikkje hadde bomma og gløymt ein null – eller at det i det minste skulle vere eit 8 der eg høyrte 2. Men nei. Minstelønna er på kring 2300 i månaden. Og ikkje bare er det minstelønna – det er det nivået det ligg på for svært mange, og kanskje særleg i daglegvarebransjen. Gjennomsnittslønna i landet er på 400 Euro, som i dag tilsvarer 3153 kroner.
Seinare same kveld drakk vi øl til middagen. Øla på det norske hotellet kosta 59 kroner (og var på ingen måte verd den prisen). Brått seier han at han, som etter forholda tener mykje, måtte ut med nesten ei dagslønn for øla. Skamfull unnlot eg å seie at denne kosta mindre enn halve mi timelønn.
Vi nordmenn bruker kring 11% av dei totale inntektene våre på mat. Litauarane brukar over 40. Andelen ein bruker på bustad er nokon lunde lik i båe land.
Der vi knapt har merka finanskrisa, har Litauen måtte skore sine offentlege budsjetter med over 30% - som ein tek inn gjennom kutt i lønninger, kutt i offentlege tenester og kutt i tilskotsordninger. Samstundes vedtek det litauiske parlamentet etter alle solemerker ei midlertidig lov som gjer arbeidsgjevarane rett til å sparke folk på dagen - utan grunngjeving. Tomas Tomilinas, rådgjevar for det litauiske bondepartiet, uttalte til Klassekampen for ei tid tilbake at "problemet med slike midlertidige lover er at de gjerne har en tendens til å bli permanente". Det har han vel dessverre rett i.
Spanjolene har ei arbeidsløyse på over 20%, og ungdomsarbeidsløysa nærmer seg det dobbelte. Litauens arbeidsløyse nærmer seg dei tala, men har ikkje kome på det spanske nivået ennå. Men dei har ei tilleggsutfordring: emigrasjon. I løpet av 14 år har folketalet gått ned med over 300.000 mennesker - i all hovudsak fordi folk flytter utenlands for å arbeide. I Noreg og andre land der dei får meir enn dobla månadslønna. Og klarare kan det vel ikkje seiast, enn i vers 2 av det som var MGPs mest politiske nummer:
(Her også med tekst, så ein faktisk kan få med seg kva det er dei syng..)
---
Eastern European Funk. In Culto. 2010
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar