tirsdag, januar 17, 2012

Ny lærdom veke 2

"Ny uge, nye låddår", seier pappas kompis. (Så får det bli opp til deg om han er oppteke av sokkeskift eller gambling!). Så her følger lærdommer frå veke 2 - eit kroneksempel på at lærdom er å hente i både stort og smått - og at lærdom jammen ER både stort og smått...


Mandag 9. januar: Omsetjing naudsynt NÅ...
Eg fekk eit stort forklaringsproblem på mandag. Ei dame eg ikkje kjenner tok kontakt med meg via postcrossing for å spørre om eg hadde eit boktips. "Vil du gje meg nokre gode norske samtidsforfattarar som er utgitt på engelsk, og som ikkje skriv krim?". Sidan eg ikkje blir mentalt ferdig med Gaute Heivolls "Før jeg brenner ned", var det den første boka som slo meg. Sidan eg hadde fått med meg at Liza Marklunds "Du gamla, du fria" fekk den norske tittelen "Borderline" (!), turte eg ikkje ta det for gitt at Heivolls fantastiske bok hadde fått ein engelskspråkleg tittel som inneheldt "Before" og "burn(-ing)". Boka kunne jo, for alt eg visste, ha blitt heitande "Finsland on Fire". Så eg søkte han opp på amazon. Og Norli. Og hans eigen heimeside. Bare for å oppdage at boka tydelegvis ikkje finst på engelsk ennå. Eg voner skaden rettes opp. 

Tirsdag 10. januar: enkle ord er kompliserte
Eg bur i kollektiv, og der bur også bror min. Når han sit i sofaen og ser på TV, då kan eg, utan å ha høyrt eller sett kva som står på, med stor sannsynlegdom ta for gitt at ein av BBCs mange kanalar står på. Og like sannsynleg er det at det er eit av tre program: Comedy Roadshow, Top Gear UK eller QI. Heldigvis for bror, og heldigvis for den delen av hjernen min som liker å tippe rett, viser ein av dei mange BBC-kanalane eit av desse programma omtrent til ei kvar tid. For min del betyr dette at eg stundom får ein god latter og ganske mykje oftare blir fora med trivialiteter. Og ein slik ein var det eg plukka opp i QI på tirsdag. Dei snakka om Oxford English Dictionary, og der kom det fram at "set" er det ordet som krev mest omtale i ordboka. Ikkje berre berre når ordet både kan vere substantiv og verb, og i tillegg har mange ulike betydninger.

Onsdag 11. januar:  kjært barn har mange namn
Å heite Sig nhild medfører ein del praktiske utfordringer - særleg når ein er i utlandet. Kanskje ikkje så rart, for det er jo komplett umogleg for brorparten av nordmenn å uttale namnet mitt riktig. Så når eg har vore engasjert i ting på internasjonalt nivå har eg gått som alt frå Singen til "Sainhail" til "Sign" til.. you name it. Eller så har eg skapt ytterlegare forvirring ved at halvparten i ei gruppe prøver hardt å uttale Signhild mens resten roper på Jenny, ettersom passet mitt slår fast at det namnet jammen også heng på i namnerekka. I 5 dagar for ein del år sidan heitte eg Slađa. Namnet fekk eg fordi det var komplett umogleg for ein bosnisk-kroatisk kjenning av meg å seie Signhild. Han døypte meg derfor Slađa, "fordi det passer bra". Seinare, då vi sat på ei forelesning på det kroatiske universitetet i Mostar, fann han ut at i staden for å skulle omsette det som blei sagt frå talerstolen, som strengt tatt var grunnen til at han sat ved siden av meg, skulle han lære meg nokre kroatiske jentenamn, og kva dei betydde. Eit av dei namna han då skreiv opp, var altså det han hadde døypt meg. Lappen hamna på eit eller anna tidspunkt i ein kasse og var gløymt - fram til eg oppdaga den då eg skulle kaste nokre papir på onsdag. Og kom altså på mitt ganske ukjende uoffisielle namn.

(Og eg meiner å hugse at det nok ikkje var slik at ein døyper jentene kristtorn, men at han har kasta inn ein l for mykje)

Torsdag 12. januar: Metodelære
Annakvar torsdag i periodene eg har forelesning, er det forelesning frå tidleg til seint. Torsdag var ein slik dag. Mot slutten av dagen skulle arbeidsgruppene i klassen lage opplegg som kunne presenteres for dei andre i klassen dagen etter. Og her var det at eg fekk ei grundig innføring i bruken av stasjonslæring som metode av ei av dei som er på mitt team. Stasjonslæring krev ein lærar med vilje til å ommøblere klasserommet, ei kjøkkenklokke og gjennomtenkte oppgåver, og så er det bare å sette i gang. Klassen deles inn i grupper på 3-4 på kvar, som alle skal gå rundt og løyse oppgåver plassert rundt omkring i klasserommet. Ca 12 minutt på kvar post, og ein kan i løpet av ein dobbeltime ha trent seg på lesing, øvd seg på engelsk, løyst matteoppgåver, utvida logikken og leikt seg med praktiske oppgåver. Tverrfagleg, artig og motiverande. Takk for tipset, Elisabeth!

Fredag 13. januar: Konstatins besa
I løpet av veka ein gong byrja eg å lese "Hvem fulgte Doruntine hjem" av Ismail Kadare. Fleire av informantante til masteroppgaven min nemner den boka som heilt essensiell for å forstå den albanske besa, og eg kom til at det var ein god ide å kombinere større innsikt i dette systemet med lesing av stor litteratur. Eg irriterte meg grønn over at besa i boka stadig er skrive med dobbel s ("bessa"), og oppdaga til mi store forundring at boka er omsett frå fransk. Det totte eg var litt rart, for eg meinte at sjølv om Kadare er busett i Frankrike, så skulle han jo skrive på albansk? Når livet gjev ein spørsmål, har wikipedia som kjent svar. Og dei kunne fortelle at ikkje berre er boka skrive på albansk opprinnelig - boka er tufta på ei mellomalderlegende, ofte kalla for Konstantins besa. Ein besa er eit veldig, veldig sterkt æresord. Om ein gjev nokon sin besa, sverger ein på at ein skal gjere alt for å gjennomføre det ein lover. (Ein meir inngåande presentasjon av eit svært interessant kulturelt særpreg finn du på wikipedia.) I Konstantins tilfelle lover han at dersom hans einaste søster får heimlengsel, skal han komme og hente henne, sjølv om ho blir gifta bort til andre sida av Europa. Søstra, som altså heiter Doruntine, blir ein dag henta av sin bror. Han frakter ho frå Bøhmen til Albania, slepp ho av utenfor huset til mora, og melder at han har eit lite ærend på kyrkjegården før han kan komme tilbake. Vel på innsida av huset viser det seg at alle Doruntines brødre er døde - inkludert Konstantin - og at han altså må ha henta henne frå det hinsidige. Det medfører etterforskning - og konklusjonen er at å gi nokon sin besa er eit løfte så sterkt at ikkje eingong døden kan bryte det. Det ligg mykje kultur i slike historier, for å seie det sånn.

Laurdag 14. januar: Ein nasjonalhelt rikere
Det er fristande å seie at den viktigaste lærdommen frå laurdag er at det er heilt greitt for den norske "kultureliten" å svare på grumsete kommentarer med å grisete sexistkommentarar og oppmode til bruk av vald. Men det har andre klart å skrive om på måtar eg ikkje ville klart, og ikkje gidd eg ta med meg den lærdommen inn i framtida heller. Så derfor - laurdagens aller viktigste lærdom var kjennskapen til ein (for meg) ny nasjonalhelt. Eg har ei greie for nasjonalheltar. Det er ein yrkesskade - har brukt ganske mykje tid og krefter på å sette meg inn i Skenderbegmytene og Linas Eriksonas' jamføring av skotsk, litauisk og norsk heltedyrkingstradisjon. Så eg har meldt frå at eg gjerne vil ha postkort gjennom Postcrossing med nasjonale heltar på. Og på laurdag kom det ein slik ein i postkassa mi. Han ser slik ut:
Mannen på pidestallen er admiral Michiel Ariaanszoon de Ruijter, Nederlands store sjøhelt. Han levde mellom 1607 og 1676, og var ansvarleg for dei nederlanden'ske troppene i ikkje mindre enn tre sjøkriger.

Søndag 15. januar: meir sjøfart
..., meir QI og meir gjenoppfrisking av kunnskap ein hadde gløymt. Spørsmålet Stephen Fry stilte, var "kven var den første til å segle jorda rundt". Til liks med panelet, var mitt intuitive svar "Magellan". Så feil kan ein ta - Magellan har fått æra for ekspedisjonen han leda ut frå Spania, men han sa takk for seg på Filippinene. Han kom tilbake til Europa i kiste, men fekk æra likevel. Juan Sebastiàn del Cano var den som eigentleg burde hatt æra, for det var han som fikk skipet tilbake, og med det gav verda det ultimate provet på at jorda faktisk er rund.. Eller, det var han og hans manskap som saman burde få æra.

mandag, januar 09, 2012

Ny lærdom veke 1

På fredag kom eg på at det var på tide å gjenvinne eit nyttårsforsett frå nokre år tilbake. Eg bestemte meg for at eg kvar einaste dag i året som kjem (eller, om eg skal vere meir realistisk: så lenge eg gidd) skal lære ein ny ting - og skrive denne ned i ein kalender eg likevel hadde liggande. I lag med det eg har lært skal eg lagre eit stikkord om korleis eg har lært det, mest fordi det kan vere artig for min eigen del. Eg kom i skade for å skrive om det på facebook, og fekk ei oppmoding om å kringkaste den nyvunne kunnskapen - derav denne posten, som vonleg blir den første av i alt 52 poster frå 2012. (Realistisk blir den nok den første av nærare 10 enn 52, men pytt, her starter vi då ikkje med å vere negative).

Eg jukser litt, og tek med ein lærdom frå dagen før også, eg, likegodt. Eit bonusspor, så og seie.

Torsdag 5. januar - ein kul viser seg å ha eit medisinsk uttrykk
Går du til legen og får melding om at du har eit atherom, betyr det at du har ein talgkjertel (som f.eks kan vere ein hårsekk) som av ein eller annan grunn ikkje har opna seg. Det kan oppstå betennelse i denne, og den guffa som er i det betente atheromet kan anten komme ut ved at legen gjer eit snitt og grev massen ut (då må atheromet vere heilt lukka - heilt "ferskt") eller så vil det krympe av seg sjølv, og gørra sive ut av seg sjølv. Ein kan også få ein (reseptbelagt) olje ein smører på, og då ser det ut som om ein smører på seg deodorant på åstaden. Den som måtte ha lyst til å lære meir om fenomenet, kan t.d. kikke her. Og skulle du lure på korleis eg brått har lært så mykje om dette i løpet av ein dag, vel, så seier eg igrunnen berre at legen ikkje har kutta i meg ("men skulle det bli nødvendig, gjer eg det med glede neste gong!"), og resten får du nesten tenke sjølv.

Fredag 6. januar - eit nytt folkeslag oppdages
Eg fekk eit postkort frå ein tilfeldig person i Tyskland (som også like tilfeldigvis skreiv på norsk!). Kortet kom fordi både eg og avsendaren er medlemmer i den fantastiske tenesta Postcrossing, som altså lar deg sende og motta kort til og frå tilfeldige folk andre stader i verda. Kortet eg fekk, såg slik ut:
Biletet viser to jenter i sorbisk folkedrakt. Den vennlege sjela som sende meg kortet, kunne fortelle at sorbarane utgjorde størstedelen av folkesetnaden i byen der ho bur, og at dei er eit vest-slavisk folk med sitt heilt eige språk og ein eigen kultur. Eg las kortet fleire gonger, for eg totte det var så rart at det skulle vere så mange serbarar i den delen av Tyskland - inntil eg altså såg at det var ein o, og ikkje ein e inni der.Dette vekte nysgjerrigheita mi, og eg måtte søke dei opp. Wikipedia kunne t.d. fortelle meg at dei primært held til i det austlege Tyskland, men at somme av dei også bur i Polen. Sorbisk er offisielt anerkjent som minoritetsspråk i Tyskland, og difor kan ein i fleire byer i det sorbisk-språklege området finne gateskilt på både tysk og sorbisk. Sorbarane har eit eige flagg og ei eiga hymne. Flagget ligner litt på flagget til "liksom-namnetvillingen" lenger sør i Europa, og berre for at ein skal vere sikker på at ein må halde tunga rett i munnen, heiter folket Serbja på oversorbisk (som er ein av to greiner av sorbisk).

Laurdag 7. januar - nourskens merkelige uttrykk
Då eg gjekk i 2. klasse på vidaregåande, hende det at norsklæraren min skreiv "obs! Noursk" eller "norusk, ikke norsk" på stilane mine. Med det meinte ho at eg hadde brukt ord, uttrykk og vendinger som ikkje passa seg i ein norskstil - eg hadde brukt termer ein berre bruker i byråkratiet, såkalla "NOU-norsk", gjerne forkorta noursk. Laurdagen var berre nokre minutter lang då ein kamerat gjorde meg merksam på substantivet "eksponat", som hadde vore brukt i fredagens Offisielt frå statsråd. Ut frå samanhengen tolka han ordet til å måtte bety utstillingsobjekt. Ordbøkene på nett oppgav at ordet korkje fanst på nynorsk eller bokmål, så eg søkte kunnskap i bokhylla. Framandordboka hadde ingen ordforklaring, men Tanums store rettskrivingsordbok viste at nemnde byråkrats nourskforståing var prima. Ordet betyr "utstillingsgjenstand". Kjekt å kunne ordforklaringa, men ikkje legg ordet inn i kvardagsspråket, kjære lesar. Du vil nødig få raudpennen og "OBS! Noursk!" i margen.

Søndag 8. januar - djupdykk i eit gamalt albansk ekteskapsavtalebrotsprinsipp.
Først og framst brakte søndagen med seg mykje kunnskap om innhaldet i skuffer, boksar og hyllar i heimen. Det har vore Den store rydde-dagen på Lærarloftet, nemleg, og det fascinerer meg alltid kor mykje eg har gløymt at eg har. Men uansett. I ei von om å klare å jobbe litt med masteren min, fann eg fram til ei bok som skildrer den historiske utviklinga til albanarane - Miranda Vickers "The Albanians. A modern history". Og der gjenoppdaga eg noko eg hadde gløymt, og som eg finn uhyre interessant. I den albanske kulturen har det tradisjonelt vore slik at kvinna skifter familie ved giftermål - ho blir ein del av sin manns familie. På landsbygda betydde det at kvinnas familie mista arbeidskraft - og difor har det heile vegen vore slik at det er mannens familie som betaler "medgift" - som ein slags kompensasjon for at brudens familie mister flittige hender i daglegdagsstellet. Vickers fortel at frå gamalt av var det slik at allereie i det eit jentebarn kom til verden, kunne familien love bort datra - og den komande mannens familie måtte allereie då betale første delen av "avgifta". Siste delen blei betalt ved ekteskapsinngåelse. Kvinna kunne nekte å inngå ekteskap. Gjorde ho det, måtte "avgifta" mannens familie hadde betalt, betalast tilbake, og ho måtte sverge på å forbli jomfru livet ut. Og så, den kuriositeten som eg totte var så interessant: dersom kvinna nekta ekteskap, betalte tilbake og forblei jomfru, kunne ho leve som ein mann. Ho kunne gå med klede som elles berre menn ville gå med, ho kunne arve land og ho blei rekna som ein likemann blant mennene. (Skulle ho derimot ende opp med å bryte løftet om å leve i sølibat, ville ho vanære familien, og familiens einaste løysing var å sørge for å ta livet av henne...)

søndag, januar 08, 2012

Lekkasjer er tillitsbrot

Aftenposten trykka i går ein artikkel av kva det var som eigentleg skjedde på MS Thorbjørn. Dei seier sjølv at formålet har vore å sørge for at den grusomme kritikken mot dei som flykta frå Utøya med båten (der Gunnar Stavrum kanskje har vore den verste kritikeren - det er utruleg kor enkelt det er å sitte på eit kontor og gjere seg til dommar over nokon som befinn seg midt i marerittet!). Dei meiner å ha skrive i ei dempa og verdig tone, at artikkelen ikkje kan regnes som spekulativ og at dei har anonymisert dei som omtales i artikkelen. Det er vanskeleg å vere usamd i, men det er heller ikkje det som er problemet med trykkinga. Problemet er tillitsbrotet dei er med på å legitimere.

Når ein avlegg ei vitneforklaring, har ein tillit til at det ein forteller til politiet forblir fortrolig så lenge saka er under etterforskning. Ein tek for gitt - og skal kunne ta for gitt - at det som blir referert frå møtet behandles med den største respekt. Ein tek for gitt - og skal kunne ta for gitt - at dei einaste som får lese det ein har sagt så lenge etterforskninga pågår, er bistandsadvokater og etterforskarar som alle har signert tausheitserklæringer og som alle har som jobb å arbeide for å avdekke sanninga. Ein tek for gitt - og skal kunne ta for gitt - at berre dei opplysningene som er naudsynte for ei eventuell rettssak er dei som blir kjend - når den tid kjem. Og difor er det både skuffande og skremmande at fleire medier over lang tid har henvist til forklaringer som er fortalt i fortroligheit til politiet, anten den som har avgitt forklaring er terroristen eller dei som blei ofre for hans grusomme handlinger.

"Dette er informasjon jeg har gitt til politiet for å belyse en forbrytelse. Når jeg ser at deler av vitneforklaringen min er gjengitt i Aftenposten på denne måten, synes jeg det er ubehagelig" uttaler Jannike Arnesen, som var ein av dei ombord på båten, til Fædrelandsvennen i dag. Ho står fram, fordi ho, etter all sannsynlegheit med rette, antek at dei fleste av Fevennen sine lesarar likevel har klart å identifisere ho frå Aftenpostens artikkel. Regionalavisa har ved fleire høve omtalt hennar og andre AUF-arar frå Sørlandet sine skildringar frå grusomheitene den dagen sommarparadiset blei åstad for tragedie.

"Tillit er noko ein må bygge opp over tid - men som ein kan rive ned på ein dag" er advarselen alle lærerstudenter innprentes med. Eg antek at det er ein advarsel også jurister og politi er kjend med. Men det kan sjå ut til at dei treng ei oppfrisking - og at somme treng trening i å forstå kva orda faktisk betyr. Dei lekkasjene som nokon i politiet eller hos ein eller fleire bistandsadvokatar driv med, kan bidra til at tilliten til politiet øydelegges. Det er alvorleg, både for politi og innbyggarar.

Eskil Pedersen skreiv på sin blogg i går at "Ingen overlevende og ofre i denne saken burde oppleve dette, men jeg er AUF-leder, og skal takle at det har skjedd. Noe annet er alle andre Utøya-ungdom, de som var på båten sammen med meg, og de andre overlevende og ofre. Mange av dem er unge, svært unge. De skal ikke føle frykt for at deres avhør lekkes til media, og at deres personlige historier havner på forsidene av avisene. Aftenposten er, ved å trykke en sak basert på avhør, med på å true rettsprinsippene og Utøya-ofre sin tillit til politiet og rettsystemet."

Ole Erik Almlid i Aftenposten uttalte til Fædrelandsvennen i går at "(k)ritikken går jo først og fremst på at vi har gått til det skritt å offentliggjøre opplysninger fra vitneforklaringene. Det mener jeg ikke er banebrytende. Vitneforklaringer har blitt gjengitt i forbindelser med kriminalsaker tidligere". Det er sjeldan ei god bortforklaring at ein gjer noko ein veit er ulovleg bare fordi andre har gjort det før.

I intervjuet med Fædrelandsvennen peiker Jannike Arnesen på at det ikkje berre er avhøyr ho og andre Utøya-ofre kan frykte at kjem på avveie. "I forbindelse med vitneforklaringen gav hun politiet lov til å få innsyn i helsejournalen hennes samtidig som hun gav tillatelse til at påtalemyndigheten kunne registrere aktiviteten på mobiltelefonen hennes i tiden rundt dramaet på Utøya utspilte seg. - Risikerer jeg at dette også er opplysninger som kan komme for en dag på et eller annet tidspunkt?". Mange av dei som var på Utøya er offentlege personer i sine lokalmiljø, mange i kraft av å ha vore der 22. juli. Dei skal ikkje måtte oppleve den tilleggsbelastninga det er å frykte at nokon veit noko om dei dei ikkje skal vite - fordi det sit ein utro tener en eller annan stad!

Aftenposten har anonymisert dei som omtales i den forstand at dei skildrer dei det gjeld i lause termer. Men merkelappen "ein AUF-er frå Sørlandet" som ein i tillegg forteller noko av bakgrunnhistoria til, gjorde det ikkje akkurat vanskeleg å skjønne kven det handla om. "Lederen i AUF nasjonalt" kan neppe reknes for å vere ei sterk anonymisering av ein offentleg person. Kapteinens tragiske opplevingar på Utøya har vore skrive om i  detalj tidlegare, og eg visste umiddelbart kven det var. I alt kunne eg lett, utan å søke dei opp i google, identifisere to tredjedelar av dei som var ombord. Berre fordi eg har lese avisar.

Min påstand er at Aftenposten faktisk kunne ha skrive denne saka heilt utan å bruke vitneforklaringene dei ikkje skulle ha sitte på! Dersom intensjonen virkelig var å imøtegå dei (tidvis høgt spekulative) artiklane om "kva som eigentleg skjedde på MS Thorbjørn", kunne ein faktisk gjort det på ein enda meir verdig måte gjennom å bruke uttaler dei som var ombord har gjort til andre medier. Det aller, aller meste av det som står i artikkelen har eg lese før i andre medier, men då som enkeltpersonars skildringer (anonymt eller under fullt namn), og ikkje som ei samanstilling.

Pressa har eit ansvar for å melde frå om det som skjer i verda rundt oss. Dei har eit ansvar for å vere kritiske. Mediene har eit samfunnsansvar. Det er eit tung ansvar, og det er eit ansvar dei må vere medvitne om. Og det er grunn til å spørre seg om ikkje det samfunnsansvaret også inneber å bidra til at den grunnleggande tilliten mellom folk og politi ikkje svekkes for mykje. Eg bed ikkje journalister la vere å ta imot avhøyrsprotokollar om dei blir tilbudt dei frå ein utru tenar (det kan det kanskje til og med vere gode grunner for å gjere!), men det er ein sterk skilnad mellom å ha tilgang til noko og å bruke det. Sjølv om det koster ein ei overskrift.

Bok: Blomstenes hemmelige språk

Det seier seg nok sjølv at når eg når eg den boka eg skriv om her utgis "medio januar" og eg har lese ho ut i god til før 8. januar, så har eg ikkje fått fatt i ho over bokhandeldisk. Aschehoug sende meg eit lesereksemplar, og vonar at eg ville finne boka så interessant at eg gadd å bruke tid og plass på å skrive om ho. Dette seier eg sjølvsagt fordi at du, som eit opplyst menneske, fortener å vite om det. Forlaget dikterer ikkje kva eg meiner om boka, akkurat.

Biletet har eg stole frå Aschehoug

Blomstenes hemmelige språk er debutromanen til Vanessa Diffenbaugh, og kom ut på engelsk i fjor. Boka blei umiddelbart ein bestselgar, og blei fort, kanskje ikkje overraskande, seld til mange land (for øyeblikket 27). Det er altså ikkje utan grunn at Aschehoug melde at denne boka kom til å vere ei av satsingene deira denne vinteren.

Og det er ikkje utan grunn. Eg byrja lese i boka då eg blei liggande sjuk i nyttårshelga. Las eit kapittel utan eigentleg å forstå noko som helst. La boka frå meg, rett og slett fordi feberen tok eit så godt tak i skallen at  bokstavane hoppa. Sovna med boka ved siden av meg. Då eg vakna igjen, greip eg til boka eigentleg berre fordi eg trong ei unnskuldning for å halde dyna. Resten av dagen gjorde eg følgande: eg las til magen romla, tok med meg boka på kjøkkenet, åt mens eg las, kraup under teppet i sofaen og las til boka var ferdig utlest og eg sat apatisk igjen. Med tåremerker på kinna, nokre brukte kleenex på stovebordet og ei "er-det-ikkje-meir-kjensle". Det høyres kanskje ikkje slik ut, men det er eit kvalitetsteikn. Har ikkje hatt den (deilige!) apatiske kjensla sidan Even Rasmussens mjuke røyst nærast kviskra siste setninga i Før jeg brenner ned i øyregangane mine.

Språket i Blomstenes hemmelige språk er enkelt. Hovudlinene i handlinga har vi lese før. Eigentleg er det ingen overraskelser i handlinga, eigentleg er den kjent. Ein veit, i alle fall sånn nokonlunde, slutten før ein er kome halvvegs. Og likevel, likevel er det noko med denne boka som den aldeles fantastisk.

Boka handler om Victoria, som heile livet har vore under statens vern. Ho har i heile barndommen gått inn og ut av fosterheimer. Ungdomstida er tilbrakt på institusjonar. I det boka byrjer, skal ho smake på vaksenlivet. Tilsynsvergen køyrer ho til eit hybelhus der dei tre første vekene med husleige er betalt. Victoria får med seg 20 dollar som ein start på vaksenlivet, og ei oppmoding om å skaffe seg ein jobb, så ho vil kunne klare å fortsette å bu i huset. Vi aner at dette kan gå ganske galt, for ho bruker tida på å stele blomar frå hagar, blomsterbutikker og parker. Ho lagar eit lite gartneri inne på rommet sitt.

For Victoria har ein særleg anlegg med blomster. Ho kan "alt" om dei, frå kva dei treng for å kunne vekse til kva tyding dei har i det viktorianske blomsterspråket. Den einaste eigedomen ho har, er ei blomsterbok ho har fått av ei som heiter Elizabeth, og som er den som har lært Victoria blomsterspråket. Denne Elizabeth har ein særskild plass i Victorias liv, og historia deira avdekkes lagvis, til liks med resten av Victorias bakgrunn. Men ein aner allereie frå første kapittelet at Elizabeth er det trygge ankerpunktet i Victorias liv - men til liks med alle kjærleisfylde relasjonar, er det også regnskyer over dette forholdet.

Victoria skaffer seg ikkje jobb, og kan såleis ikkje betale husleiga når dei tre vekene er over. Ho tek med seg blomsterhagen sin ut i ein park i nærleiken, og flytter ut i parken, i ly av blomene sine. Tilværet som uteliggar plagar henne ikkje nevneverdig, men matmangelen gjer at ho prøver å finne ein jobb. Og det får ho. I ein blomsterbutikk. Der ho, sikkert ikkje overraskande for nokon, gjer stor suksess, nettopp fordi ho kan blomsterspråket og bruker det heilt medvite i si omgang med blomsterdekorasjon. Og det er også gjennom denne jobben at ho ein dag møter Den store kjærleiken - blomsterfarmeigaren. Som deler hennar kjærleik til blomar - og som også kjenner blomsterspråket. 

Det er umogleg å gjenfortelle utsnitt frå historia utan at det høyres ut som ein klisjè. Og verre skal det bli: Victoria er redd for kjærleiken. Ho har gjennom ein oppvekst inn og ut av fosterheimer og institusjonar opplevd så mykje tragedie, så mykje usynleggjering og omsorgssvikt at det å tru på at kjærleiken ho møtes med er ekte, er vanskeleg. Å våge å elske nokon tilbake likeså. Victoria rømmer frå det heile, og erkjenner for seg sjølv (om enn bare underbevisst) at ho må skremme ut nokon skjelett frå fortids-skapet sitt og forsone seg med det som har vore før ho kan gå vidare. Redsla må slippe taket før ho tør å stole på seg sjølv og dei rundt seg. 

Det er vanskeleg å yte boka rettferd ved å gjenfortelle handlinga, for ein får ikkje fram det vare, ein får ikkje fram det såre, det gode og det rørande. Det går ikkje an å fortelle om dei fantastiske kvinneportretta boka har utan å røpe så mykje av handlinga at leseropplevinga risikerer å bli øydelagt. For Victoria er omgitt av kvinner. Sterke kvinner. Gamle kvinner. (Grusomme kvinner.) Gode kvinner. Unge kvinner. Sprelske kvinner. Og det er i dette vakre kvinnefellesskapet at Victoria finn seg sjølv og sin veg tilbake til livet. Og den raude tråden er skilanden på tigerlijer, raude nelliker og liljekonvaller.

Eg kjenner at gjenfortellinga mi høyres ut som ein klisje. Men det får våge seg. La lattersnufsa (!) mine frå dagen under dyna vere eit sanningsvitne: les boka, du.

Mitt forhold til raude nelliker vil aldri igjen bli det same.

lørdag, januar 07, 2012

Den vanskelege nasjonalist-termen

Min kamerat K sende merksemda mi mot ein albansk song frå i fjor som rett og slett har som formål å styrke nasjonalkjensla. "Kuq e zi" betyr raudt og svart, og songen handler om at det er flagget og nasjonalkjensla som bring nasjonen saman, i motsetnad til religion. Innpakkinga er difor nasjonale symbol i fleng, og flagg, Skenderbeg-ørna, folkedrakter, folkedans og (det eg trur er) nasjonale landemerker brukes heftig, på ein måte som får til og med hjartet mitt til å fylles med ein glede over det albanske, om eg er norsk aldri så mykje. Det er mogleg eg er miljøskadd etter å ha arbeidd med albansk nasjonalisme ei stund, men eg opplev det ikkje som kleint, heller. Det er ein vakker hyllest til det albanske, og ikkje noko anna.

"Feja e shqyptarit asht shqyptarija" er orda som etter sigande starta tanken om at den albanske nasjonen hadde noko til felles som var overordna dei religiøse motsetnadene. Eit fellesskap djupare enn det ein fann i gudshusa. For eit folkeslag med eit heilt særeige språk, delt mellom tre (eller fleire) land, to religionar og fire religiøse retningar var orda kanskje ein heilt grunnleggande føresetnad for å skape ein sams identitet. "Albanarane si tru er det albanske".

Wake, Albanian, from your slumber,
Let us, brothers, swear in common,
And not look to church or mosque,
The albanian's faith in Albanianism!
(Pashko Vasa "O moj Shqipni" frå 1878 i Robert Elsies omsetjing)
Dette er for så vidt bakgrunnen for masteroppgaven min, men det er ikkje for å drive reklame for den oppgåva eg ikkje heilt er ferdig med eller for å syte for at mine eventuelle lesarar er betre budd om eg måtte buse ut med "eg er så fascinert av det albanske nasjonssynet" over ein kaffikopp eg skriv det. Men fordi eg blei sittande å lure på kva det er som gjer at det er heilt utenkeleg å lage ein slik musikkvideo på norsk. 




Eg skreiv i stad at eg ikkje opplevde songen som klein. Det er ikkje heilt sant. I  det eg byrja fundere på korleis dette skulle sett ut om ein hadde gjort det på norsk, fylde meg ikkje med den same gleda, men med ein ekkel smak i munnen. Tanken på at to-tre populære norske artistar skulle gå saman om å lage ein hyllest til det norske flagget og dei tinga som bind oss saman er fjern - med unnatak av i krisetider. At dei i tillegg skulle ikle seg flagg, og ha statistar som dansa halling i bunad på Prekestolen, i Geirangerfjorden og under nordlyset, er heilt utenkeleg, med mindre det var gjort på ein parodisk måte.

Grunnen til at det er slik, er sjølvsagt arva etter den andre verdskrigen, og redsla for at det som då skjedde i nasjonen/ nasjonane sitt/sine namn igjen skal kunne bryte laus. Redsla for at nokon skal meine at den nasjonen dei opplever å vere ein del av, skal vere meir verd enn den nasjonen andre meiner dei høyrer til i. Difor har vi outsourca det å vere stolt over å tilhøyre ein nasjon til konkurranser. Difor er vi stolte over å vere norske når kokkelandslaget vårt er det beste i verda, Secret Garden rocker Grand Prix eller Marit Bjørgen sørger for å hente VM-gullet heim til Trøndelag, og difor er det heilt greitt at Therese Johaug og håndballjentene svøper det norske flagget rundt seg når dei har vunne. Og difor er tanken på å utbasonere "eg er stolt av å vere norsk" til tilfeldig forbipasserande fjern (med mindre ein har snakka om sportsmeritter) - for ikkje å snakke om å kle på seg flagget på dei måtane som er gjort i videoen. Kjole med det norske flagget på? Festskjorte med riksvåpenet i paljetter? You gotta be kidding me!

Eg har heile livet vore oppteken av det norske. Eg er fødd og oppvakse i ein norskdomsfamilie, der tradisjonsmusikk, folkedans og "den norske litterære kanon" har hatt ein sjølvsagt plass i kvardagen. Å vere stolt av røtene sine har alltid vore naturleg. Å vere stolt av det norske språket og det norske flagget fekk eg inn med morsmelka - akkurat dei same tinga som ifølge denne sangen danner grunnlaget for den albanske nasjonalismen. Men å kalle meg nasjonalist?

Eg vaks opp med naboar frå andre sida av kloden, og har alltid vore utruleg stolt av det fellesskapet vi har. Eg dyrka dei amerikanske orda i (den eine) dialekta mi - etterlatenskap etter Listas 150 års migrasjonshistorie. Kunnskapen om ein skibbrudden hollender som forfar (ei historie eg i dag ikkje heilt er sikker på om faktisk er sann!) og vissheita om at eg hadde hollandsk blod i årene var viktig for meg, utan at det gjorde meg mindre norsk. Men kanhende gav det meg, i alle fall i eige hovud, eit eksotisk tilsnitt. 

Også min generasjon har arva forestillinga om at ein skal passe seg for å vere for stolt av sine røter og sitt opphav, fordi det kan føre til at ein gjer seg til betre enn "dei andre", kven "dei andre" enn måtte vere. Frykta har historisk berettigelse, og ein treng ikkje gå så langt tilbake som til den andre verdskrigen for å finne bevis på det. Og kanskje kan ein hevde at dette danner ein vond sirkel: fordi vi som ikkje meiner at det å vere stolt av å vere norsk utelukker at også andre folkeslag har rett til å vere stolte av sitt opphav lar vere å seie høgt at vi er stolte av nettopp å vere norske, lar vi kanskje dei som meiner at det finst a-og-b-lag få eksklusiv rett til å kalle seg nasjonalistar?

Eg klarer ikkje heilt å kalle meg nasjonalist, sjølv om eg av og til gjerne vil. Hjernen min har akseptert at termen er såpass vanskeleg i ein vest-europeisk kontekst at om eg skulle bruke termen, ville eg ha hatt behov for minst 20 minutt med "oppklaringer" av kva eg IKKJE legg i termen. Så då er det enklere å la vere - og det irriterer meg grenselaust, men eg gjer det like fullt.

Ein av dei få eg kjenner som kaller seg nasjonalist og som bruker omgrepet i sin mest inkluderande variant, er venninna mi Stine. Hennar norskdom inkluderer eit dansk opphav - og få har vore meir stolte av å vere dansk - utan at det har gjort ho mindre norsk. Identitet har aldri vore matematikk. Stine heldt for nokre år sidan 17. mai-tala i heimbygda, og den kan du lese på bloggen hennar
Så la oss ikke være hovmodige og tro at Norge er et bedre og viktigere land enn andre. Men la oss være stolte av hvor vi kommer fra. Og la oss være rause og inkluderende mot alle de som ønsker å være en av oss, både på en dag som denne og alle andre dager.
Eg vonar at det om nokre år er Stines definisjon som vinn.

torsdag, januar 05, 2012

Effekten av langsiktig lobby

Min gode venn J har i mange år drive intens lobby. Han har brukt mange timer for å få meg til å endre forbruksmønster. Prøvd med alle tilgjengelege middel å få meg til å innsjå at vanene mine måtte endres radikalt. At eg ikkje kunne fortsette å leve min kvardagssjonglering utan "ein slik ein". At det ikkje ville vere berekraftig å fortsette å springe rundt med kalender, datamaskin og ein mobil som anten er i ferd med å falle frå kvarandre eller som mister viktig informasjon. Ikkje for det, i perioden lobbyen har pågått, har eg i alle fall hatt 3 telefonar, men like forbaska...

Skal ein drive lobby mot ein sørlending, må det åpenbart skje langsiktig. Vi er ikkje å raske i vendinga, som kjent. Vi treng ei viss tilnærmingtid. Og såleis er det kanskje bare som det skal vere, når Js forsøk på å lokke meg med "ein driiiitbra app, som du bare måååå ha" eller "du, som har så mykje å gjere, på så mange felt, du kan jo ikkje fortsette med gule lapper du mister kontrollen på". For eg måtte då forstå at eg treng ein smarttelefon?

Vel. Eg har sett at han har hatt eit poeng, men eg har ikkje hatt bry til å ta meg råd. Dei pengane har eg jo tross alt mykje anna rart eg kan spenne vekk på!

Men her om dagen fekk eg mi første lærarlønn. Ikkje noko å leve på, men såvistes ikkje noko å klage over. Det er ganske god business å vere vikarlærar, nemlig. Då eg sjekka kontoen, fann telefonen ut at den skulle gå i vranglås. Igjen. Synd for den, for der og då bestemte eg meg for å gi etter for det "massive" presset. Så kunne eg bruke mi første lærarlønning på "fornuftig" vis. Og så kunne eg kanskje få ein fungerande telefon på kjøpet.

Det er ein viss ironi over det heile. For etter november har både organisasjonsaktivitet og reiseverksemd blitt ganske drastisk redusert, i alle fall inntil vidare. Så hovudargumentet til J er eigentleg borte.

Men eg bukka under til slutt. J kan innkassere siger ganske snart, for plutseleg ein dag står det eit snilt menneske på døra mi med ein ny telefon til meg..

Det nytter altså å drive lobby andsynes sørlendingar. Det tek berre mykje lenger tid...

søndag, januar 01, 2012

Eg ynskjer deg nok

GODT NYTT ÅR!

Denne jula og romjula har for min del handla om ord og fellesskap. Fellesskap med familie og venner, og ei kjensle av å høyre til i ein større samanheng - både som del av eit større samfunnsfellesskap og som ein del av eit historisk fellesskap. Slekt skal som kjent følge slekters gang, og ei julehelsing frå familien i Trondheim har sørga for at også framtidige slekter kan få med seg spesialitetene til oldemor, fødd 120-130 år før eg kom til.

Men jula har også bestått av ord. Og med det meiner eg ikkje at vi har forlese oss på Johannesevangeliet, akkurat. Eg har sitte i kjellaren store delar av jula i von om å få i hamn masteren (det sette helsa ein effektiv stoppar for, gitt!), men sjølv om eg har pressa ut av meg ein del ord, er det ikkje dei orda som har stått i sentrum. Det er dei gode orda, dei sterke orda, dei rørande orda, dei fine orda og dei ekte orda. Dei som formidler noko større enn ein sjølv.  Dei har fått ein stor plass i dette fellesskapet eg har vore ein del av, fordi vi har ynskja å la dei ta plass.

Den beste nyttårshelsinga eg har lese, kom frå ei studievenninne av meg, og eg har stjåle dei orda. Fordi dei nettopp er slike ord som har bidratt til å sette ordet i fokus denne jula. Dei er mitt ynskje til deg som måtte slumpe til å lese dette: eg ynskjer deg nok!


I 2012 ønsker jeg deg nok!

Jeg ønsker deg nok sol til at livet ditt blir lyst, nok regn til at du setter pris på sola.
Jeg ønsker deg nok fortjeneste til at du får råd til alt du trenger - og nok tap til at du er takknemlig for det du har.
Jeg ønsker deg nok velkomster til at du holder ut de avskjeder du må ta.
Jeg ønsker deg nok lykke til at du bevarer livslysten, nok sorg til at selv de små gledene blir store.

Og berre fordi eg blir så glad når eg høyrer på denne, sleng eg med den finaste kjærleikserklæringa denne nyttårsfeiringa kunne ta med: folkofonen NRK sendte i går. Det er vakkert, rett og slett.